Alene over Dyrhaugsryggen

1 aug, 2018 | 0 kommentarer

Dyrhaugsryggen strekker seg en kilometer langs toppene i Hurrungane, midt i mellom Skagastølsdalen og Ringsdalen, og byr på storslagen utsikt over de spisse toppene som utgjør Hurrungane.

Fra Store Dyrhaugstind kan du fortsette langs den eksponerte ryggen over Midtre og videre til Søre Dyrhaugstind. Traversen kan fortsettes til Nestnødre Midtmaradalstind, og på turen får du passe lufting tinderangling, en rekke 2000-metere og forhåpentligvis en storslagen utsikt!

Jeg hadde fått noen fridager fra barn og huslige plikter denne sommeren, og når et værvindu plutselig dukket opp i Jotunheimen, satte jeg meg i bilen og kjørte de 8 timene fra Örebro til Turtagrø.

Planen var å gå alene over Dyrhaugsryggen første dag, for deretter å leke meg på andre topper i Hurrungane dersom været holdt.

 

Det skulle det vise seg at det ikke gjorde!

 

Skyene kom stadig nærmere på den smale veien inn mot Hurrungane, og etter å ha reist fra 30 grader og sol i Örebro, var jeg nå plutselig inne i 15 grader og piskende regn.

På veien ned mot Turtagrø ble været straks enda dårligere, og jeg kjørte inn i en tett regnsky. Jeg fortsatte forbi Turtagrø på veien mot Årdal og stoppet like nedenfor Ringsdalen for å få en enklest mulig start på dagen i morgen.

Inne i bilen tok jeg på regnklær og gikk ut for å lete etter stien jeg skulle begynne på i morgen. Nå øste det ned, og det blåste stiv kuling.

Mens jeg rotet rundt i krattet etter en sti som skulle finnes på kartet slo lynet plutselig ned i Dyrhaugstindane like over hodet mitt. Det skarpe lysglimtet ble etterfulgt av et enormt tordenskrall som ble kastet mellom fjellsidene, og jeg trakk meg stille og rolig tilbake til bilen.

I natt var det ingenting annet å gjøre enn å legge ned setene og prøve å sove i bilen mens jeg håpet på bedre vær.

Og da jeg våknet av solen morgenen etter kunne jeg gledelig konstantere at ønsket mitt var blitt oppfylt. Skyene danset oppover dalene nedenfor meg mens solen skinte varmt på den lille leirplassen min.

En fantastisk morgen, og jeg kjente meg veldig klar for å teste psyke og fjellkroppen over Dyrhaugsryggen i dag!

bil og soloppgang i hurrungane

Researchen jeg hadde gjort på forhånd tilsa at Dyrhaugsryggen ville være en mer enn overkommelig tur å gå alene. Litt klyving og utsatte partier underveis, men ikke lettere enn at det fint kan gjøres uten tau.

Likevel ante jeg lite om hva som ventet meg, og hvordan det ville være å gå alene på en så eksponert rygg!

Veien opp til Øvre Dyrhaug på ca 1400 moh var lettgått på tydelig sti og mykt terreng. Å komme opp i høyden var fantastisk godt, og selv om skyene stadig omkranset meg på veien var de med på å lage vakre bilder av landskapet rundt.

Fra Øvre Dyrhaug går resten av turen mot toppen i stabil ur med ganske dårlig merking. Men heller enn å bruke tiden på å lete etter varder, satte jeg kursen mot toppen og fulgte den brede ryggen oppover.

på øvre dyrhaug og dyrhaugsvannet

Utsikten ble bedre etterhvert som jeg fikk unna høydemeter, og ganske snart begynte ryggen å smalne av. Fra å ha gått på en bred rygg med ganske dårlig utsikt nedover, kunne jeg nå skimte skagastølsdalen mer enn tusen meter nedenfor meg.

Skydekket lå fremdeles tett i høyden, men foran meg kunne jeg skimte en stor varde med en rød turboks.

litt høyere opp på dyrhaugsryggen

Jeg trodde først at jeg var kommet til Store Dyrhaugstind, men varden her var nok bygd av de som ikke turte å gå lengre. For herifra ble det straks litt mer alvor over turen!

Foran meg kunne jeg så vidt skimte tre topper som strakte seg langs en smal rygg, og på den bakerste toppen så jeg den karakteristiske varden som nesten opptar hele toppen av Store Dyrhaugstind.

veien langs ryggen til store dyrhaugstind

Det var bare å manne seg opp og ta utfordringen. Jeg skulle til Store, så fikk jeg heller se hvordan veien var videre til Søre derifra.

Det var noe spesielt med å begi seg ut fra denne trygge fortoppen og ned på den smale ryggen, men så fort jeg hadde begynt fikk bena fart og jeg nøt å kjenne høyden under meg. Det var et lite opptak til klyving mot toppen, men det var veldig enkelt og langt i fra eksponert. Også var jeg plutselig oppe!

utsikt fra store dyrhaugstind over dyrhaugsryggen

Herifra kunne jeg se videre til det som så ut som Midtre Dyrhaugstind. Fremdeles var det tungt skydekke, og foran meg lå nok en eksponert rygg og flere små og store topper på rekke og rad.

Litt nedenfor ryggen så jeg spor etter en sti i den løse ura, og jeg hadde lest at dette var en mindre eksponert vei videre på ryggtraversen.

Jeg valgte å gå ryggen.

luftig og alene på dyrhaugsryggen

Veien mot Midtre tok meg langs smale partier med et sug i magen, jeg måtte klyve ned og opp flere små topper, traversere rundt store steinblokker og skli ned kampesteiner. Også sto jeg plutselig foran en stor vegg.

Det var ikke mer enn 3-4 meter opp til et enklere parti, og til høyre for meg gikk en renne som så veldig overkommelig ut. Men nedenfor hylla jeg sto på var det 10-20 meter med fritt fall før det slaknet av litt de neste tusen meterne ned til Ringsdalen.

Like til venstre gikk det en enklere renne opp, men denne var våt og sleip, og et fall her ville vært like fatalt. Etter å ha brukt god tid på å vurdere om jeg skulle snu, tok jeg opp bilde av boka som beskriver veien, og fant ut at det gikk en enklere vei til venstre mot Skagastølsdalen.

Og riktig nok, det var bare å våge seg rundt hjørnet ned mot Skagastølsbreen, også var det veldig enkel klyving opp mot toppen av Midtre Dyrhaugstind. For en seier!

Siden dette skulle være det vanskeligste partiet på ryggtraversen, fortsatte jeg ganske raskt videre mot Søre Dyrhaugstind.

Veien hit var enkel nedklyving og traversering avsluttet med en tung oppoverbakke, og etter en knapp halvtime kunne jeg ligge på toppen av Søre og se over på Store Skagastølstind som kjempet seg frem fra skyene.

utsikt fra søre dyrhaugstind

Belønningen av å komme seg hit var enorm! Mentalt måtte jeg overkomme mange hinder, og det var godt å kjenne at kroppen og hodet klarte å samarbeide selv når jeg sto helt alene på ukjent og umerket vei flere tusen meter over havet.

Og som for å si takk for innsatsen, løftet skydekket seg litt så jeg fikk en storslagen utsikt over Ringstindene, og jeg kunne for første gang se tilbake langs ryggen jeg hadde gått over.

veien videre til nestnørdre ringstind

Jeg nøt å være på toppen, og tok en god pause her oppe, innerst i Hurrungane. Planen hadde i utgangspunktet vært å gå videre til Nestnørdre Ringstind, men jeg kjente på kroppen at jeg måtte spare den turen til en annen gang.

Veien tilbake gikk enda raskere, og ved å velge stien som gikk nedenfor ryggen slapp jeg mange høydemeter opp og ned. Etter en knapp time hadde jeg kommet meg tilbake til den første fortoppen, og det var bare å la knærne jobbe hele veien ned i steinura.

Nede i Ringsdalen hadde skydekket nesten lettet helt og jeg la meg ned i lyngen og nøt utsikten, stillheten og lot solen varme den slitne kroppen min. En fantastisk dag i Hurrungane!

nede i vakre ringsdalen

Dagen etter kom regnet tilbake med nye tordenskrall, og jeg måtte si farvel til Hurrungane for denne gang. Etter nederlaget på Storen i fjor fikk jeg toppet besøket mitt dette året, og neste år skal jeg komme tilbake enda sterkere!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Pin It on Pinterest

Share This