<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Brøleaper og gåsehud i Cabo Blanco naturreservat

28 jan, 20180 kommentarer

Innlegget inneholder annonselenker for Tanum.no | Hvorfor bruker vi annonselenker?

Cabo Blanco naturreservat var hovedgrunnen til at vi reiste til Nicoyahalvøya og den søvnige byen Cabuya.

I følge bibelen vår på turen – Lonely Planets Best of Costa Rica – var Cabo Blanco beskrevet som et bitte lite og sjeldent besøkt naturreservat.

Med andre ord; perfekt for oss!

I Cabo Blanco finnes det over 140 plantearter, og en rekke dyrearter. Blant annet skal det være veldig lett å se både brøleaper og kapusineraper her. Og når det finnes mulighet til å se både rådyr og coati, var det ingen tvil om at vi måtte hit!

Naturreservatet ble etablert som det første reservatet i Costa Rica på 60-tallet av et svensk-dansk par som hadde rømt til paradiset.

Siden dette er et naturreservat, går det bare en eneste sti gjennom reservatet, men den som følger denne vil få sin belønning.

Der stien slutter finnes det en helt privat paradisstrand, og for å komme dit, må du gå 2 kilometer gjennom jungelens hete…

Her begynner vårt eventyr i Cabo Blanco:

cabo blanco naturreservat parkeringen

Vi kom til nasjonalparken like etter klokken 8, parkerte bilen ved en av de få ledige parkeringsplassene.

Allerede på den humpete kjerreveien inn til reservatet hadde vi sett vår første iguan. Dette lovet godt!

Siden reservatet kun er åpent fra 8 til 16 (onsdag til søndag!), er det viktig å være tidlig ute for å kunne nyte litt av strandlivet.

Vi hadde pakket med oss hengekøye, noe å spise, og massevis å drikke for turen.

Leo hoppet opp i bæremeisen, og dette ble første gang vi fikk bruke den i Costa Rica. For en start!!

Inngangen koster 10$, men her finnes både utsikt til vakkert hav, toaletter og ferskvann. Nesten bedre enn nasjonalparkene i Norge!

Når dette var vår første opplevelse av et naturreservat i Costa Rica, var vi mer enn spente.

I det øyeblikket vi gikk inn i den tette jungelen, var vi oppslukt av alle lyder, planter, vekster som omga oss. Vi kunne ikke slutte å se opp over de enorme trekronene, lytte etter merkelige lyder, se etter dyr.

Stien går både bratt opp og bratt ned, gjennom ulik vegetasjon, langs frodige elver og over døde trær.

Vi fascineres av det fremmede, ukjente. Og vi får stive nakker av å se oppover store hardwoodtrær, slitne knær av å ikke legge merke til det skiftende underlaget.

 

Plutselig reiser hårene seg i nakkene våre

 

Et enormt brøl sprer seg gjennom trekronene. En uling som er sint og trist på en og samme gang. Og så ufattelig høy!

Vi ser ingenting. Det er stille i busker, trær og trekroner. Et blad faller rolig til bakken, uten at vi merker det.

Det var som å høre djevelen rope, håret sto fremdeles opp på de svette underarmene våre.

Hva var det vi hadde hørt?

Det må ha vært brøleaper, howling monkeys som de heter på engelsk. Men så høyt? Og hvor er de?

Vi hadde ikke peiling.

Alene, midt i den store, ville jungelen. Vi forsto ingenting, visste ikke hva vi skulle se etter, forsto ikke hvor lyden kom fra.

Leo hadde sovnet godt, og vi ville fortsette til stranden.

Så vi fortsatte.

Stien videre gikk bratt ned, før landskapet flatet ut blant mektige trær, og vi kjente lukten av havet.

Forbi enorme bambusstokker gikk vi ut mot vår første, ekte strand i Costa Rica.

Bølgene bruste mot den kritthvite stranda, og blanke stener og hvitvaskede skjell lå over alt.

Den lille bukten vi befant oss i ytterst på Nicoyahalvøya, var omringet av tett jungel. De stadige ropene fra brøleapene inne blant trærne forsterket villheten, og vi følte oss litt som Robinson Crusoe.

Men nå brydde vi oss ikke. Vi slo opp hengekøya, vi badet, lekte, koste oss.

stranda på cabo blanco naturreservat costa rica

Vi fant turkise krabbeskjell, rare vekster og blomster. Vi nøt den varme sola, sanda, og de vakre trærne.

Vi forsto hvor ufattelig heldige vi var, som var kommet til dette paradiset i Costa Rica.

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar her så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This