<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.5/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Fra Rondvassbu til Bjørnhollia over Rondeslottet

21 aug, 20160 kommentarer

Denne helgen skulle vi utforske et helt nytt område – nemlig majestetiske Rondane:

 

Vi planla å telte ved Rondvassbu for så å gå fra Rondvassbu til Bjørnhollia over Vinjeronden og Rondeslottet og tilbake igjen neste dag til parkeringsplassen fra Bjørnhollia gjennom Illmanndalen.

rundtur fra rondvassbu til bjørnhollia

Vi hadde aldri vært i Rondane før, men hørt utrolig mye fint om denne nasjonalparken. Å kunne begynne turen på 1200 høydemeter gjør heller ingenting når vi kan kjøre opp det meste av stykket!

Og for å komme oss inn til Rondvassbu fra parkeringsplassen valgte vi å leie sykler fra parkeringen slik at vi kunne få unnagjort de 6 kilometerne inn til hytta så fort som mulig.

Det var overskyet da vi kom inn på parkeringen, og det småregnet litt.

Etter den lange kjøreturen fra Oslo og opp de snirklete veiene til Rondane, var vi mer enn klare for å komme oss frem og slå opp teltet.

Sekker på og en kjapp telefon til Rondvassbu, så satt vi på hver vår litt slitne og litt rustne sykkel på vei inn til teltplassen.

det er lett å leie sykkel til rondvassbu

Terrenget er enkelt, det går opp og ned langs bred grusvei. Dette var første gang vi hadde syklet på mange år, og med 20 kilo på ryggen, uvante rumper og utrente lår så gikk det som det måtte.

Vi ble dødsslitne allerede etter første oppoverbakke, og endte opp med å trille sykkelen de neste bakkene bare for å suse nedover når det først kom bakker som vendte riktig vei for våre møre lår.

Fremme på Rondvassbu fikk vi betale for en teltplass, og selv om det var nok med folk denne augusthelgen fant vi oss en koselig liten flekk å sette opp teltet på.

Middag ble inntatt over primusen utenfor teltet mens blikket søkte opp på de store fjella som omringet oss.

Vi kjente oss klare for å teste styrke og mot på morgendagens stortur over to 2000-metere for første gang i vårt voksne liv!

vi fikk opp teltet ved rondvasbu

Skydekket lå fremdeles tett da vi våknet klokka 7 på morgenen, og vi gikk inn på Rondvassbu for å spise en bedre frokost.

Trodde vi!

Her var det frokostkø helt til inngangen, tomt for det meste av mat, og ingen ledige sitteplasser. Vi endte opp med å fylle en tallerken hver med havregrøt og smøre nistepakker stående mens vi helte i oss kaffe.

Da var det desto bedre å komme tilbake til roen utenfor teltet for å pusse tenner og pakke sammen. Vi skulle ta med teltet over til Bjørnhollia, og måtte bære all bagasjen vår over Rondeslottet.

De neste 17 kilometerne med mer enn 1000 høydemeter opp og ned med 20 kilo på ryggen skulle bli en tøff prøvelse for oss, og en grundig introduksjon til Rondane!

morgenstell ved teltplassen på rondvassbu

Fremdeles hadde ikke skydekket gitt seg, og tåken innhyllet oss sakte mens vi gikk langs stien som førte opp til Vinjeronden. Det var noe mystisk med hele stemningen – vi skulle opp til et fjell vi aldri hadde sett i et område vi ikke var kjent.

Og nå kunne vi ikke se hverken hvor vi var på vei eller hvor vi kom fra.

stien opp til vinjeronden og storronden

Det var bratt og tungt opp til Vinjeronden, men vi kom overraskende fort opp. På toppen kunne vi ta av oss sekkene for en velfortjent pause, men turen var langt fra over.

Utsikten inn i skydekket fristet oss til å gå videre, og vi satte kursen opp steinura mot Rondeslottet.

Det er mye tåke og lett å gå seg bort i Rondane

Stadig kom vi inn til nye og eksponerte partier som bare delvis åpenbarte seg når vinden tok tak i skyene. Vi så knapt menneskene foran oss, og hadde det ikke vært for gode varder langs stien hadde det vært fort gjort å gått seg bort.

Det var som å være Donald på vei til Gufseplassen!

som donald til gufseplassen

Men i det vi kom opp mot selve Rondeslottet tok vinden tak, og med ett var skyene blåst bort! Plutselig åpenbarte Rondane seg for oss på begge sider av eggen vi gikk på, og vi fikk endelig utsikten vi hadde savnet så mye.

Og for en skuffelse det var!

Overalt rundt oss var goldt landskap, steinur, brun jord. Ikke en grønn flekk å se, ikke majestetiske spisse fjell, store fosser og deilige gressenger.

Endelig letter skyene og vi ser utover Rondane

Rondane ga av seg selv, og vi ble utrolig skuffet. Vi fikk gå videre, og etter et tungt parti med klyving, kaving og svetting med de tunge sekkene våre, var vi oppe på toppen av Rondeslottet. Her fant vi oss en liten plass i le for vinden og fikk varmet vann til en varm lunsj.

Mens vi satt her oppe blåste vinden skyene inn like fort som den hadde blåst de avgårde, og det begynte å småregne i kulda. Takk Rondane! Det var bare å hive i seg lunsjen og fortsette ned på andre siden mot Bjørnhollia.

Steinura på denne siden av Rondeslottet var sleip og glatt, og vi kavet oss ned langs merkede varder mot dalen som iblant viste seg langt der nede. Vel nede fikk vi et lite glimt av håp.

Her rant en stor fjellelv, og det begynte å bli grønnere. Endelig noe øynene kunne hvile på!

rondane er steinur, stein og ur all mass

En kjapp titt på kartet viste at vi hadde et godt stykke igjen å gå, og selv om vi kjente at vi allerede var slitne av å bære så tungt over fjellet var det ingenting annet å gjøre enn å fortsette.

Vi fikk fylt vannflasker i elva, og etterhvert som vi kom nedover ble det stadig grønnere, våtere og frodigere.

endelig vann og blå himmel i langglupdalen

Sola kom endelig frem fra en nå nesten skyfri himmel, og vi la oss ned i lyngen og bare nøt det å være her.

Vi ville komme frem til Bjørnhollia før det ble mørkt, men det å kunne legge seg ned å ta en ordentlig pause i varmen fra fjellsola er en luksus som vi ikke ville være foruten.

nede i langglupdalen er utsikten fin

Veien ned dalen ble våtere, frodigere og vakrere. Vi gikk langs det klareste fjellvann, over vakre bruer og inn mot Bjørnhollia med slitne bein, men med mye bedre mot og glede enn vi hadde tidligere.

Da vi endelig kom frem til DNT-hytta, fant vi teltplassen helt tom for mennesker, og vi fikk slått opp teltet på en perfekt gresslette. Vi unnet oss en 3-retters inne på Bjørnhollia og jeg tror aldri vi har spist så godt som vi gjorde denne kvelden!

Turen over fjellet fra Rondvassbu var ufattelig tung både fysisk og psykisk, men vi kom ut av det så mye sterkere.

Spesielt gleden av å gå gjennom tåkehavet fra topp til topp, ned til det som skulle vise seg å være en utrolig vakker dal, og ikke minst avslutte med en herlig middag på Bjørnhollia gjorde hele turen for oss!

På søndagen våknet vi til solskinn og en bedre frokost uten trengselen og kaoset som vi hadde opplevd på Rondvassbu. Her fikk vi velge og vrake mellom delikatesser i buffeen på Bjørnhollia, og vi spiste og koste oss lenge.

Søndagsturen skulle gå gjennom den litt flatere Illmanndalen enda 17 kilometer til før vi var fremme ved parkeringsplassen.

Det var helt uaktuelt for våre såre rumper å sykle tilbake, så vi hadde sett oss ut en sti som gikk inn på hovedveien til Rondvassbu, og fikk heller gå de ekstra kilometerne til parkeringsplassen.

Her finner du turen fra Bjørnhollia til Rondvassbu på ut.no.

Fra Bjørnhollia er det bratt, bratt og veldig bratt opp til der Illmanndalen flater ut. Det var en tøff start på dagen for slitne bein, men sola skinte, og vi var ved godt mot. Ikke skulle vi tenke på at turen i dag også skulle være så lang!

Gjennom Illmanndalen fikk vi gode opplevelser forbi fiskevann og mellom store fjell langs denne brede fjelldalen. Utsikten skiftet hele tiden, terrenget og stien var lettgått og vi koste oss virkelig.

veien fra bjørnhollia til rondvassbu

Plutselig oppdaget vi at vi hadde mistet stien som gikk mot parkeringen, og istedenfor å snu og gå tilbake, tok vi av skoa og vadet over et elveløp. Litt småbløte kom vi inn på stien vi skulle være på, og ble møtt av et par sinte sauer som lurte på hva vi gjorde her.

Denne stien er hverken merket eller mye gått, og det er ikke rart at vi mistet den!

illmanndalen er lang, våt og spennendelite tråkket sti på vei til rondvassbu

De siste kilometerne til parkeringen var kanskje de verste på hele turen.

Nå hadde vi gått over 3 mil og flere tusen høydemeter på to dager, og vi slepte bena etter oss mens ryggene våre holdt på å knekke sammen av vekten.

Men da vi endelig satt i bilen på vei hjem til jobb og travel hverdag i storbyen, var vi begge enige om at dette var en av de beste helgene vi hadde hatt!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This