<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.5/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Innerdalens tøffeste tur

20 jul, 20170 kommentarer

For første gang siden Leo ble født hadde vi nå fått muligheten til barnepass og en dag for oss selv. Vi ønsket oss begge en tur gjennom Innerdalen, og for å teste formen valgte jeg ut en rundtur gjennom tre fjelldaler fremfor en topptur.

På kartet så det ganske overkommelig ut, og enkel beregning viste at det skulle være rundt 2 mil å gå. Lite visste vi når vi bega oss ut denne sommermorgenen at vi skulle ut på kanskje Innerdalens tøffeste tur, og en real test på psyke, styrke og samhold!

Turen skulle gå fra Renndølsetra, opp og gjennom Giklingdalen / Flatvaddalen, helt ytterst mot Sunndalen og inn på umerket sti gjennom Tverrådalen og ned igjen og tilbake gjennom Innerdalen. DNT har merket sti hele veien gjennom Giklingdalen og ned til Sunndalen, og videre fra DNT sin sti gjennom Tverrådalen måtte vi stole på markert sti på norgeskartet på telefonen til vi kom ned igjen til Innerdalen og ny merket DNT-sti.

Det skal sies at vi er vant med eventyr, men vi har en tendens til å alltid velge ut eventyr og utfordringer som vi kanskje ikke helt er forberedt på. At vi får nye opplevelser og erfaringer er utvilsomt, og i vår naive oppdagelsestrang fikk vi denne gangen mer enn det vi hadde håpet på.

Vi begynte turen vår like etter 9 den morgenen. Leo hadde fått magen full av melk, og instruksjoner, bleier og et par tetrapakker med NAN1 var overlevert familien. Det gjorde vondt for Isabella å forlate han bare 2 måneder gammel, men vi hadde beregnet å være tilbake i 3-tiden, og det nydelige været sammen med friheten under beina ga oss god fart oppover mot Giklingdalen.

Varmen slo mot oss som en vegg i skogen opp mot dalen, og på veien kastet vi nesten alt vi hadde av klær. Å komme opp til Giklingdalen i strålende sol er alltid en sann glede. Her er suset fra fossen like ved, utsikten nedover Innerdalen med Renndalskammene, Merrakammen og Snøfjellet voktende over. Rundt oss hviler Innerdalstårnet og Skarfjellet som majestetiske kjemper.

For første gang skulle vi ikke opp mot Innerdalstårnet, men videre gjennom hele Giklingdalen. Vi kom fort forbi Storvatnet, og vi var i godt mot på vei til Langvatnet i enden av dalen. Vi nøt synet av snøkledde topper rundt oss og denne frodige, grønne og lettgåtte dalen vi gikk i.

Det hadde vært mye snøsmelting, og på et punkt måtte vi ta av skoa og vasse over stien. Helt nydelig!!

Tabbe nr 1

Da vi kom til enden av Giklingdalen og kunne se ned i Sunndalen kjente vi at det var på tide å spise lunsj. Vi hadde hatt en enkel frokost, og trengte nå å fylle på med Real Turmat. Da jeg hentet frem primusen og maten fra sekken innså jeg at jeg hadde glemt noe veldig, veldig viktig…

Hvor var gassen?

Utrolig klønete, nå hadde vi begitt oss ut på en lang tur i ukjent terreng, også glemmer jeg gass til stormkjøkkenet! Ikke bare føltes det råttent å bære så mye ekstra vekt uten å kunne bruke det, men nå hadde vi heller ikke nok mat til hele turen… Vi ble enige om at vi fikk håpe på å møte noen på veien som kunne låne oss gass nok til å koke opp vann. Vi bestemte oss derfor for å gå videre!

Matmangelen ble fort glemt i møtet med den nye og skiftende utsikten fremfor oss.

Da vi kom inn i Tverrådalen skiftet landskapet helt karakter. Borte var det frodige, grønne gresset fra Giklingdalen, og tilbake lå kampesteiner, ur og goldt landskap. Det var som å gå gjennom porten til en annen dimensjon. Her lå snøfelt tykt over steinene, dette var en dal som levde i nesten konstant skygge.

Og selv om det kunne høres utrivelig ut, fant vi denne nye verden fascinerende og tok det som et velkomment avbrekk på vår lange vandring. Flere ganger kom vi av stien, her var det få mennesker som hadde gått. Vi fulgte terrenget og kom oss inn på riktig vei gjennom nøye og stadig observasjon med kartet.

Lengre inn i dalen kom vi ned mot Tverråvatnet. Dette vannet fyller nesten hele dalen, og igjen ligger et par bratte, tørre skrenter på hver side der det er mulig å passere. Stien inntegnet på kartet gikk på vestsiden av vannet, og vi fulgte denne nesten til enden.

Her møtte vi et par med full oppakning og en hund på slep. De slet seg over kampesteinene og var på vei mot oss. Vi spurte de raskt hvor de var på vei, og de sa at de hadde kommet fra vår kant, men måtte snu da vannet lå flere meter dypt over stien lengre fremme. De skulle prøve å finne en annen vei rundt på sørsiden av vannet.

Tabbe nr 2

Vi tenkte at vi fikk heller prøve å komme oss frem denne veien enn å gå hele veien tilbake og rundt vannet, så vi gikk et stykke videre. Litt lengre fremme skjønte vi hva paret hadde ment. Det var umulig å passere der stien skulle gå, i så fall måtte vi svømme over.

Det var bare snakk om 100 meter med sti som i utgangspunktet går i mellom to vann, men den store snøsmeltingen hadde ført til at vannstanden hadde økt med flere meter. Dette skulle vi ha skjønt allerede i Giklingdalen med de store vannmassene og ikke minst om vi hadde studert kartet litt nærmere!

Rundt oss var det enorme kampesteiner som lå slengt ned langs fjellsiden og ut i fjellvannet. Vi ante en vei rundt ved å klatre over disse, og vi kviet oss for å gå tilbake igjen. Som sagt så gjort, og vi klatret, hoppet og lekte frem rundt vannet. Etter 45 minutter hadde vi kommet rundt, slitne i armer og bein, men fornøyde med å unnslippe omveien rundt vannet. Dette skulle vi kanskje ha tenkt på tidligere…

Det var godt å komme seg forbi de store vannmassene, og så fort vi kom litt opp i høyden igjen ble vi belønnet med et helt unikt og magisk landskap! Borte var det mørke fjellvannet og de skyggefulle kampesteinene, og inn tråkket vi på en grønn slette der små bekker klunket forbi i solen, blomsterdekket lå rundt bena våre, og vi kunne nesten høre fuglesang.

Den perfekte teltplass, et lite stykke paradis på jord midt i all ulykke. Her fikk vi hvilt de slitne bena våre, og de siste rasjonene med energibarer gikk ned. Nå var det ikke mer mat igjen i sekken utenom posene med Real Turmat, men vi skulle jo bare ned fra Tverrådalen og gjennom Innerdalen så var vi hjemme!

Tabbe nr 3

Vi nøt utsikten på vei ned i Innerdalen igjen, og med ivrige bein i nedoverbakkene mistet vi ganske fort sporet av stien. Vi endte opp midt i et virvar av dvergbjørker, mose og kampesteiner uten oversikt over terrenget vi bevegde oss i.

Slitne og frustrerte begge to innså vi nå at turen kanskje kom til å ta lengre tid enn vi hadde trodd. Vi hadde allerede gått 2 mil, og et kjapt blikk på kartet tilsa at vi hadde en knapp mil igjen gjennom Innerdalen. Stressnivået og frustrasjonen økte i takt med det gapende hullet i magen jo lengre inn skogen vi bevegde oss.

Tabbe nr 4

Heldigvis var det bare en vei, og det var nedover. Vel nede fant vi tilbake til stien ved hjelp av gps, og her skulle vi bare krysse elven og komme oss over på merket DNT sti tilbake til Renndølsetra.

Men elven lot seg ikke krysse. Ingensteder.

Vi ble gående frem og tilbake opp og ned langs elven for å prøve å finne et sted vi kunne krysse. Men det var enten for risikabelt eller rett og slett umulig. Strømmen var stri, vannstanden høy, og det var alt for langt mellom stener til å kunne hoppe over.

Det måtte legges en ny strategi. Vi kunne komme tilbake til Setra på den siden vi befant oss, men her var ingen sti og antakeligvis ikke godt terreng å gå i. Men vi hadde ingen valg. Forhåpentligvis kunne vi finne et sted å krysse lengre ned i dalen.

Første utfordring var å krysse elven som kom ned fra Tverrådalen. Den var vill og bred, og ga næring til vannmassene som hindret oss i å komme over til den deilige stien på andre siden. For å klare å krysse måtte vi gå et stykke opp igjen der elven var smalere, og vi endte opp med å hoppe over partier på opptil et par meter mellom små øyer i elven til vi endelig kom over.

Men marerittet hadde såvidt begynt…

Vi var midt i villmarken, det var vått over alt og vi måtte kjempe oss over røtter, under trær og gjennom sumpmyr. Vi prøvde å unngå å falle ned mellom mosekledde steinblokker mens vi tråkket gjennom bregneskoger høyere enn oss selv.

Og innimellom så vi spor av dyr som vi fulgte til ingensteder lengre inn i skogen, ned til klunkende bekker som gjorde oss enda våtere på beina og trøttere i håpet. Vi fulgte kartet nøye, og så snart vi hadde muligheten gikk vi ned mot elva igjen for å se om vi kunne krysse. Oftest var det like vanskelig som lengre oppe, og vi hadde kastet bort enda mer tid.

På et punkt delte elva seg, og den gikk litt roligere forbi. Nå var vi utslitte, lei av selv lyden av vann, og vi ville hjem så fort vi kunne. Vi bestemte oss for å prøve å vasse over, og selv om det iskalde fjellvannet nådde oss til skrittet, kom vi lett over til en liten øy.

Her sto det bare om ca 3 meter med fossende elvevann som skilte oss og sivilisasjonen, og vi vurderte å kaste oss over og klamre oss til et tre som hang over på andre siden. Men det var likevel for risikabelt. Vi hadde ikke tau, ingen backup, ingen muligheter til å feile. Vi vasset tilbake igjen med senkte hoder.

Vi kom stadig nærmere, men uten mobildekning og mulighet til å kontakte familien på Renndølsetra kjente vi begge på stresset og ubehaget de måtte føle. Vi skulle vært tilbake klokka 3, og nå var klokka snart 6. Leo hadde ikke mye mat, og nå hadde vi selv gått i 9 timer uten annet enn et par energibarer og litt nøtter. 

Sulten og behovet for energi tok overhånd, og en løsning ble foreslått! Hva hvis vi fylte posene med Real med kaldt vann, og lot de ligge en stund i sekken? Det ville vel fremdeles være spiselig og gi oss den energien vi trengte for å komme oss hjem?

Og det gikk. Langt ifra det beste måltidet vi har hatt på tur, og for å utnytte tiden halvløp vi bortover i det nå litt mer åpne og uendelig lange myrterrenget mens vi sleivet i oss kald og hard Real Turmat.

Å spise var nok noe av det lureste vi hadde gjort på hele turen, for selv om terrenget var lettere å gå i det siste stykket, var det fremdeles rundt 3 kilometer og maks en time igjen. Vi begynte å gi faen i beina våre, tråkket gjennom gjørma, plasket ned i sumpmyr. Vi gikk som levende døde på vei mot et eneste mål – å komme hjem til babyen vår.

Og etter 10 timer på tur, 3 mil og nesten slutten på et kjæresteforhold, kom vi snublende inn til Renndølsetra og teltplassen vår. Til en strålende fornøyd baby som ikke hadde savnet oss i det hele tatt, og barnepassere som ikke var noe bekymret. Litt av en overraskelse! Det har aldri vært så godt å legge seg ned på et liggeunderlag med en kald øl i hånda, og her ble vi liggende og pleie gnagsår og møre kropper og tenke tilbake på en helt episk tur med mange nye inntrykk og erfaringer!

Når vi ser tilbake på turen er det klart at vi kunne gjort andre valg, kanskje gått en annen tur. Snakket med kjentfolk, pakket med alt vi trengte. Det er lett å være etterpåklok, men det er vi oftest ikke. Vi velger heller å lære av opplevelsene våre til fremtidige turer. Og når vi ser tilbake på turen nå er det nok en av de beste turene vi har hatt, selv om det også utvilsomt er en av de tøffeste!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar her så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This