<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Letteste vei til Zugspitze – Tysklands høyeste fjell

7 nov, 20180 kommentarer

Jeg sov til jeg våknet av sola som varmet opp teltet mitt i åttetiden.

Bråket fra bilene som suste forbi teltet er par meter bortenfor hadde ikke klart å vekke den slitne kroppen min fra restitusjonen den så sårt trengte.

Etter gårsdagens tøffe etappe opp og ned Alpspitze, var dagen i dag viet til en kosetur opp til selve turens høydepunkt – Zugspitze!

Opprinnelig hadde jeg planlagt å gå og klatre opp til Zugspitze langs en av de lange via ferrataene som tar deg til toppen, og det var selve grunnen til at jeg hadde kommet til Tyskland i utgangspunktet.

Det er likevel ikke alt som kan planlegges like godt, og nå var jeg overlykkelig over at det fantes en enklere vei opp til toppen!

Tærne var bandasjerte etter gårsdagens mishandling, og dagstursekken ble pakket med fjellsko, varme klær og noen proteinbarer.

Jeg tok på meg joggeskoene og gikk også i dag de 2,5 kilometerne fra campingen til Alpspitzbahn. I dag var ikke målet en kabelbane som har sluttet å gå, men Zugspitzbahn som stopper like utenfor.

Zugspitzbahn er et tog som går fra byen Garmisch-Partenkirken helt opp til Zugspitzplatt (2588 moh). Herifra går det kabelbane opp det siste stykket til restauranten og plattformen like ved toppen Zugspitze på 2962 moh.

Billetten koster 56 euro tur retur, og det er en stiv pris å betale for å komme seg til toppen. Men i dag kjentes det helt passende.

Billetten kan også brukes hele dagen på et fritt antall reiser, slik at jeg også fikk tid til et besøk til vakre Eibsee.

 

Letteste vei til Zugspitze:

 

gammelt tog til toppen av zugspitze

Med det gamle toget fra 40-tallet, går ferden sakte forbi store, grønne sletter, dekorerte hus og ruvende fjell. I Grainau bytter vi tog til en tannstangbane.

Fra knappe 800 meter over havet skal toget ta oss gjennom tunneler og opp de bratteste bakker før vi står like under Zugspitze, nesten 2600 meter over havet.

Toget drives vet hjelp av tannhjul for å kunne dra oss oppover fjellsiden, og heldigvis gir det toget mulighet til å bremse helt ned uten å skli bakover når det trengs.

Det er skummelt å se trærne i 45 grader utenfor vinduet. Bakkene er utenkelig bratte, og jeg må bare stole på at togturen går like bra som alle ganger før.

Et par steder åpner det seg opp, og utsikten ned mot dalen langt der nede er ubeskrivelig vakker. På venstre side av toget er det ingenting annet enn kilometerhøye fjellvegger.

De siste fire kilometerne går gjennom en mørk tunnel, og før jeg vet ordet av det er vi oppe på Zugspitzplatt!

Vi ledes gjennom en korridor, opp noen trapper, og så plutselig åpner dørene seg til en ubeskrivelig utsikt:

utsikten over slalombakker og fjell fra zugspitzplatt

Jeg vet jeg ikke er oppe på Zugspitze enda, men dette er for godt til å gå glipp av.

Solen skinner fra en nesten skyfri himmel. Spisse snødekte topper strekker seg over alt der jeg ser. Ingenting annet enn himmel og fjell.

Og skiheiser, en restaurant, en gammel kirke, og mange, mange arbeidere som gjør klar bakkene for sesongen.

For en utrolig vinterdestinasjon dette må være! Likevel kjennes de menneskelige inngrepene noe merkelige midt i denne vakre naturen. Men jeg velger å ignorere det i dag.

Jeg skal gå den letteste veien til topps, og jeg hadde aldri klart å komme meg hit i dag hadde det ikke vært for menneskelige inngrep!

Etter å ha badet øynene og sjelen i den vakre utsikten, setter jeg kursen mot kabelbanen som skal ta meg til toppen av Tysklands høyeste fjell.

Dørene svinger opp, turistene strømmer på. Vognen gynger svakt frem og tilbake, og langt der oppe ser vi dagens mål.

Det sier klikk, et svakt ul høres, og vognen rykker til. Plutselig er vi flere hundre meter over bakken, med stø kurs mot Zugspitze.

kabelbane fra Zugspitzplatt

Jeg legger livet mitt i hendene på de som har bygget kabelbanen, og velger heller å klistre meg inntil vinduet og nyte utsikten. Som bare blir bedre og bedre.

Det tar ikke mange minutter før vi smeller inn i ankomsthallen på Zugspitze.

Her venter enda mer grå mur, enda flere korridorer og trapper. Jeg vandrer ivrig, men alt for sakte oppover.

Lårene er møre og vonde etter gårsdagen, og jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke trenger å anstrenge meg mer enn dette akkurat nå.

Trappen leder meg forbi en restaurant og videre opp to nye trapper før en skyvedør åpnes foran meg.

Plutselig er jeg ute på plattformen ved Zugspitze, og jeg dør.

utsikt fra tysklands høyeste fjell

Utsikten tar pusten fra meg. Det er så ubeskrivelig vakkert, et panorama av de vakreste fjell. Jeg kan se langt inn i Tyskland på den ene siden, Østerrike på den andre.

Jeg løper rundt hele plattformen, sklir på isen, holder i mot i vindkastene. Prøver å orientere meg, se etter Alpspitze, jubileumsryggen og de andre fjellene jeg er blitt kjent med.

Også plutselig ser jeg selve toppen av Zugspitze:

toppen av zugspitze og plattformen

På grensen mellom Østerrike og Tyskland står et stort gullkors og markerer Tysklands høyeste punkt. Solen lyser opp den gyldne fjellsiden og jeg vil ingenting annet enn å være der oppe.

Men det er ingen andre der?

Er det farlig? Det skal jo ikke være mer enn en enkel via ferrata, og jeg har sett bilder av kødannelser her om sommeren.

Nå er det -1 grad, og det blåser friskt. Sola skinner, men det er ingen som våger seg ut. Alle står på plattformen og tar bilder av toppen, men ingen er på toppen…

Jeg velger å prøve meg likevel, det er jo derfor jeg er her.

Inne i trappegangen tar jeg på meg lue, dunjakke, vindjakke, liners, hansker og fjellsko. Jeg skifter om fra turist til fjellklatrer.

Også går jeg ut til der det står advarsler om at all ferdsel skjer på eget ansvar.

Zugspitze ruver over meg, og en slapp stålvaier leder videre til en rusten stige. Isen er glatt, men den polerte kalksteinen er glattere.

stige og vaier på vei opp til zugspitze

Jeg sklir på det ustabile underlaget, men holder meg fast, og lærer fort å tråkke forsiktig.

Etter stigen fortsetter stålvaieren rundt hjørnet, inn i snøen. Også er jeg plutselig oppe på toppen.

Utsikten er om mulig enda bedre. Jeg er her helt alene, ikke andpusten en gang. På toppen av Tysklands høyeste fjell!

Turistene på plattformen tar bilder av meg, og jeg ser på de som om jeg er en ape i et bur.

Jeg tar meg en tur rundt på toppen, med en fot i både Østerrike og Tyskland. Jubileumsryggen er tydelig herifra, og jeg kan skimte vakre Alpspitze langt der borte.

Jeg ser spor i snøen ved via ferrataen jeg egentlig skulle ha kommet opp i dag, men er fremdeles glad jeg fikk en så lett vei.

Etter noen minutter på toppen og et obligatorisk toppbilde, snur jeg for å gå nedover igjen.

toppbilde på zugspitze

I bunnen av stigen møter jeg en forvillet turist. Han er på vei ned med skjelvende knær. Uten hansker, uten lue, men med et par ålreite fjellsko.

Jeg tilbyr han å få låne hanskene mine, men han innrømmer at han ikke turte å gå videre etter at han kom opp stigen. Jeg følger han tilbake til plattformen, og han takker meg for hjelpen.

Toppen blir feiret med en iskald hveteøl i restauranten, og jeg er den eneste som setter meg ute i sola. Med et stort glis rundt munnen.

For en herlig start på dagen!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This