<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Luftig klatring over Snøhettatraversen

4 jul, 20180 kommentarer

Årets store eventyr for oss skulle bli å klatre hele Snøhettatraversen!

 

Etter nederlaget på Store Skagastølstind i fjor, var planen egentlig å gi den et nytt forsøk i år.

Men med 3 barn på slep er det ikke enkelt å finne en barnevakt som gjerne blir med langt inn i Hurrungane mens vi leker oss i fjella…

Snøhettatraversen dukket opp som en mulighet en dag vi drømte oss gjennom alle 2000-meterne i Norge. Plutselig fant vi en tur som vi kjente oss ganske komfortable på at vi kunne klare.

Enkel klatring, enkel anmarsj og en overkommelig tur som vanligvis tar rundt 12 timer.

Bonusen er hele fire 2000-metere på en tur, og ikke minst mye tinderangling veldig, veldig høyt oppe!

Samtidig hadde vi nå muligheten til å få barnepass i Trondheim, slik at vi kunne kjøre ned til Dovre og bruke en hel dag på bestigningen.

Når værmeldingen attpåtil lovte et usannsynlig fint værvindu over Dovrefjella i løpet av tirsdag og onsdag måtte vi gripe sjansen!

Fører til snøhettatraversen fant vi på nett, og vi leste oss opp på det vi kunne finne av informasjon.

Likevel skulle det vise seg at det ikke var like enkelt å finne veien oppe i fjellet.

Avreise mot Dovre gikk på tirsdag ettermiddag slik at vi kunne rekke siste shuttlebuss inn til Snøheim klokka 19:30.

Vi hadde planlagt å sykle inn, men oppdaget i siste liten at dette ikke var tillatt nå på grunn av forsvarets arbeid med opprydding av skytefeltet på Dovre.

Fra bussholdeplassen på Hjerkinnhus kunne vi nyte hele Snøhettamassivet badet i sollys. Ikke en sky på himmelen og nesten 20 grader i fjellet. For et ufattelig vær, for et vakkert fjellmassiv!

På turen inn til hytta fikk vi se moskus, og mens sola fremdeles lyste høyt på himmelen tok to ivrige fjellklatrere en tidlig kveld i teltet utenfor Snøheim.

teltplassen vår på snøheim med snøhetta i bakgrunnen

Klokka ringte like før 5 på morgenen og vi var oppe av soveposen med en gang, fulle av forventninger. Isabella lagde mat og jeg pakket ned telt.

Så drakk vi lunken kaffe og presset i oss havregrøt før vi fylte opp vannflasker, la igjen sekken med unødvendig utstyr på Snøheim og tok de første stegene langs stien mot Snøhetta like før klokka 6 på morgenen.

Været var bedre enn forventet. Sola stekte allerede, men det blåste såvidt nok til at vi kunne gå godt kledd langs stien. Vi fikk unna mange kilometer den første timen, og kom fort opp mot siden av Snøhetta.

Under oss lå fjelltopper og badet i skyer under en bakke som enda ikke var varmet av sola. Over oss lå fire massive fjelltopper nesten helt snøfrie tidlig i juli.

med utsikt mot hele snøhettatraversen

Stadige pauser opp det bratteste partiet ga oss nytt mot til å fortsette. Vi gikk med bra tempo, men det var varmt og tung å gå. Da kjentes det uendelig godt å kunne sette seg ned å nyte utsikten, se verden våkne til under bena våre.

dovre er badet i sol tidlig på morgenen

Snøhetta ble nådd etter 2,5 timer, en halvtime senere enn vi hadde håpet på. Likevel hadde vi god tid på oss.

Planen var å rekke siste buss tilbake fra Snøheim klokka 19:45 på kvelden, så vi hadde lagt inn rom for både kos og knål underveis på turen. At det var to år siden vi drev aktivt med fjellklatring er ikke noe man burde undervurdere i høyfjellet!

Å sitte på toppen av Snøhetta mens de andre spiser frokost nede på Snøheim er utrolig herlig. Samtidig fikk vi for første gang et nærmere blikk på selve Snøhettatraversen, den så mye lengre ut herifra enn nede i dalen!

her ser vi hvor langt vi skal gå gjennom snøhettatraversen

Veien videre gikk langs eggen til Midttoppen. Midttoppen er enda en 2000-meter bare en halvtimes gange fra Snøhetta og er vel verdt et besøk, spesielt fordi du kan gå langs kanten av massivet og får en spektakulær utsikt på alle kanter!

 

Men vi hadde bare så vidt begynt vår reise!

vakre, bratte fjell langs snøhettatraversen

Fra Midttoppen begynte det å bli seriøst. Nå kunne vi se Hettpiggen foran oss, og det var snart på tide å ta frem klatreutstyret.

Først begynner det med litt enkel klyving ned fra Midttoppen til skaret mellom Hettpiggen og Midttoppen. Herifra er det klyving/klatring opp til en bratt renne der klatringa består av en enkel taulengde opp til toppen.

Vi nøt å komme av stien, være her i dette majestetiske landskapet. Alene, eksponert, på vei mot det ukjente.

vi klatret uten tau et stykke opp hettpiggen

Så mye nøt vi det at vi fortsette å friklatre selv der vi kanskje skulle tatt på tau og utstyr. Plutselig sto vi fast på en liten hylle med en ganske skummel fortsettelse.

Det var bratt og eksponert, og gjorde vi en feil her kom vi til å trille helt ned til fjelldalen mange hundre meter under oss.

Det ble knotete, men vi fikk tatt på oss utstyret mens vi sto og balanserte på de smale hyllene våre, bygd anker og begynt å klatre videre på sikringer. Og glade var vi for det, for selv om vi ikke falt var det utrolig eksponert og skummelt!

eksponert, men fin utsikt mot midttoppen

Den bratteste delen av klatringen gikk veldig greit, og før vi visste ordet av det var vi oppe i sola på toppen av Hettpiggen! For et kick! Vi tok en lang pause her, spiste og nøt utsikten.

Nå var de første menneskene kommet seg opp til Snøhetta, mens vi satt her alene på den eneste toppen som du ikke kan gå opp til!

godt å nyte utsikten fra en topp vi har klatret til

Og så lett det hadde vært!!

Turen videre herifra skulle være klyving ned til et svaparti der man må rappellere ned i skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen som utgjør siste topp langs Snøhettatraversen.

Men når vi kom nærmere Vesttoppen fikk vi begge en liten klump i magen. Fjellet var mye mer seriøst enn Hettpiggen.

vesttoppen ser skummel ut fra hettpiggen, men vi er klare!

Det var ikke enkelt å se hvor vi skulle klatre, så her fikk vi prøve å komme oss nærmere og lese føreren nøye.

Ikke minst var veggen mye høyere enn Hettpiggen, og vi visste samtidig at det skulle være et vanskeligere opptak langs klatringen.

Litt usikkert begynte vi i en renne som stemte ganske bra overens med det som sto i føreren, og etter å ha forsert et vanskelig parti kom vi opp til en hylle med gamle slynger på.

Spor etter andre er alltid bra når vi er usikre i fjellet! Herifra så det ut som om vi kunne gå rett opp, mens det så litt enklere og mer fornuftig ut å gå ut til venstre.

Vi valgte det siste alternativet, og angret oss like fort.

Klatringen var utsatt og veldig eksponert, og med hjertet i halsen festet vi sikringer og kavet oss uelegant forbi de neste to taulengdene før vi endelig kom opp på en stor hylle like under toppen!

siste del av veldig eksponert klatring opp til vesttoppen

Her hadde et annet par tatt oss igjen og var allerede oppe etter å ha valgt den smartere veien som gikk rett opp. Vi hadde nok valgt en vanskeligere rute, men så på det som god trening, og vi hadde fremdeles godt med tid.

Etter litt eksponert klyving mot toppen tok vi raskt på tau og kom oss forbi det siste partiet før vi endelig var oppe på dagens siste topp – selveste Vesttoppen!

Bak oss kunne vi se toppene vi hadde vært på, og det var utrolig godt å sitte på Vesttoppen og kjenne at vi egenhendig hadde fullført Snøhettatraversen!!

endelig ferdig med snøhettatraversen

Sola stekte fortsatt, og vi ryddet sammen utstyret og spiste godt mens vi nøt seieren på toppen. Klokka var blitt 15:30, og vi hadde vært på tur i snart 10 timer.

Vi visste at turen ned fra Vesttoppen var lengre enn opp til Snøhetta, men nå så vi at det var mulig å rekke bussen som gikk 17:30 istedenfor siste buss klokka 19:45.

Veien ned løpte vi over ura, skled ned snøfelt og jogget langs stien mens vi stadig så oss tilbake for å nyte synet av det fantastiske Snøhettamassivet en siste gang.

Svette og slitne kom vi frem til Snøheim ti minutter før bussen gikk, og etter over 11 timer på tur var det godt å kjenne at vi var på vei hjem i riktig tid, lykkelige over alle dagens inntrykk og opplevelser!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This