<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Melkeveien, livet og telttur på Tio Sjöars Led

3 nov, 20180 kommentarer

Selv i starten av november var det meldt strålende vær og akkurat passe temperaturer.

Det var to måneder siden sist vi sov ute, og vi lengtet etter en ny natt i naturen!

Etter omfattende research ble målet for helgen bestemt – vi skulle gå langs Tio Sjöars Led.

Denne stien går – som navnet sier – forbi ti sjøer i de dype skogene i det sørlige Kilsbergen utenfor Ørebro.

Turen strekker seg over mer enn en mil fra begynnelse til slutt, og går gjennom tre ulike kommuner før den ender opp (eller starter) i Karlskoga.

Langs stien finnes blant annet Sveriges største flyttblokk(!) og en veldig spennende hule. Var vi heldige rakk vi å utforske begge deler før høstsola gikk ned.

Vi hadde ingen ambisjoner om å gå hele stien, men heller begynne fra Lillsjön som ligger ti minutter fra der vi bor, og gå inn til Storsjön for å slå opp teltet.

Fra parkeringen ved vakre Lillsjön går stien langs Bergslagsleden i rundt 4 kilometer før det går en liten avstikker inn til:

 

Tio Sjöars Led!

 

skogen utenfor ørebro er magisk og folketom

Med fullpakket bæremeis og en enda større sekk, kjempet vi oss gjennom den våte skogen. Vi gled på røtter, sank ned i myr og druknet i falne blader.

Skogen var i stadig forandring. Fra de rolige, hvite sandstrendene ved Lillsjön, gikk det raskt oppover inn i gammel furuskog.

Videre kom vi ut på en liten skogsvei før skiltene pekte inn mot en fuktig myr.

Kloppene var fuktige, våte og glatte. Etter å nesten falle ut i myra et par ganger, gikk vi heller store omveier for å komme oss videre gjennom det våte terrenget.

Snart var vi inne i en tett granskog, og ryggene begynte å verke. Vi visste ikke helt hvor lang tid turen skulle ta, men nå hadde vi allerede gått i over en time, og det var enda langt igjen.

Vi tok en pause så Leo fikk spise, og plutselig fløy det opp en tiur i skogen foran oss!

Stien kom snart inn på enda en vei, og her var det aktivt byggearbeid på gang.

Noen har av en eller annen grunn funnet ut at det er greit å bygge vindmøller midt inne i skogen, og langs den brede grusveien sto anleggsmaskiner og lastebiler. I grøftekanten fløt brunsvart vann, og utsprengte stenblokker lå spredd i skogen.

Vi ble forbannet, men mest oppgitt. Stien gikk langs veien et litt for langt stykke før vi endelig kunne gå inn i skogen igjen.

Terrenget ble straks mer kupert, bekker rant friskt rundt oss. Vi gikk gjennom nakne, hvite grantrær, ut i åpne sletter, og plutselig inn i en vakker mosekledd furuskog.

vindskydd ved storsjön i Örebro

Solen kom frem igjen, og vi kunne se Storsjön og gapahuken som skulle bli leirplassen vår i natt.

Endelig fikk vi opp teltet, Leo fikk komme ut av bæremeisen og løpe rundt, og vi var lykkelige.

Det var så godt å komme seg ut i naturen igjen, slite for å komme frem til målet. Og så komme til en så fantastisk plass.

Solen speilet seg i det stille, store vannet, og nedenfor bålplassen lå en liten strand. Det var fantastisk vakkert her, og Leo elsket å leke nede ved vannkanten.

Han trodde vannet var en eneste stor sølepytt, og jeg fikk holde han mens han oppdaget at det ikke var noen bunn i denne store pytten.

storsjön langs tio sjöars led i ørebro

Klokka var blitt to når teltet var oppe, og vi hadde fått spist en varm og velkommen lunsj.

Det var to timer til sola gikk ned – kunne vi rekke å utforske litt mer av Tio Sjöars Led?

Vi la igjen den tunge sekken, satte Leo i bæremeisen igjen, og satte kursen mot det som skal være Sveriges største flyttblokk.

Fra Storsjön gikk stien videre gjennom det mosekledde landskapet. Over alt var det synlige spor av bever, og vi gikk over flere små og store bekker som snirklet seg ned mot sjøen.

Etter en liten bakke ble landskapet brått forandret. Her lå store kampesteiner og kjempeblokker spredd rundt i skogen.

Solen skinte så vidt gjennom trærne og varmet kalde kinn og hender. Vi gikk fort for å holde varmen og rekke tidsfristen.

Det merkes at det ikke er mange som går denne stien. Noen steder var det helt gjengrodd av trær, og stien er mye smalere enn den mer kjente bergslagsleden.

Vi gikk forbi skjelettrester fra en stakkars elg. Forbi mektige steiner, over brune barnåler og nedover bratte bakker. Her og der fikk vi syn på Storsjön som lå dekket i sol.

Et blått skilt pekte plutselig mot «Blocket». Denne steinen, som skal være Sveriges største, har blitt gitt det oppfinnsomme og verdige navnet «Blocket».

Forventningene var ikke høye, men da vi kom frem til steinen fikk vi sjokk. Det var som et fjell i miniatyr, en kjempe av en stein.

Blocket - Sveriges største stein?

For ivrige klatrere som oss selv syntes vi det var synd at denne steinen ligger i et naturreservat. Men den samme lidenskapen gjorde at vi gledet oss enormt over å se dette geologiske vidunder!

Steinen var minst 15 meter lang og i alle fall 7 meter bred. Høyden var vanskelig å anslå, men i alle fall 6 meter. En massiv koloss, midt inne i de dypeste skogene, utilgjengelig for folk flest.

Klokken tikket mot 3, og vi visste at vi ikke hadde tid til å gå videre for å utforske hulen som skulle ligge et par kilometer innover stien. Vi måtte snu og gå tilbake til leir.

Målet var å få tent bål og lage middag før det ble alt for mørkt, og vi lurte på hvordan det skulle gå i den våte skogen.

Den tørre veden som er så vanlig ved Sveriges mange gapahuker var helt fraværende her, og vi måtte lete opp døde trær og drivved som vi sagde og hogde til passende biter.

Det fantes ikke en eneste tørr kubbe, men med mye (våt) never, litt papir og mye tålmodighet fikk vi fyr på et par små pinner.

Med konstant oppmerksomhet matet vi og blåste på bålet, og etter et par timer med hardt arbeid hadde vi endelig et bål som kunne brenne helt av seg selv.

I mellomtiden hadde Leo allerede blitt trøtt og lagt seg i soveposen, og for første gang siden vi prøvde å sove i telt med Leo, sovnet han av seg selv etter bare ti minutter.

Skogen var kledd i sort, og vi satte oss ned rundt det varmende bålet. En kopp ble fylt med vin, og vi lot tankene vandre.

Himmelen var dekket av stjerner, og like over oss kom hele melkeveien frem i all sin prakt.

Endelig var vi tilbake her vi hadde det aller best, i den vakre og evige naturen.

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This