<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Når alt ikke går helt som planlagt på tur med barn

20 mai, 20180 kommentarer

Pinsehelgen kom med strålende sol og herlig sommervarme. To hele fridager sammen måtte utnyttes, og vi hadde brukt tid på å planlegge vår siste tur i Nordmarka før vi skulle flytte.

Vi hadde bestemt oss for å bestige Oslos høyeste fjell, Kjerkeberget på 631 moh! Og siden fjellet ligger så langt inne i Nordmarka, er to dager akkurat det vi trengte for å besøke denne hellige gral i Oslos dype skoger.

Etter å ha pakket sekkene med alt vi måtte trenge for en telttur på to netter med en liten baby, hentet vi Isabella når hun var ferdig på jobb på pinseaften, og kjørte inn til Nordmarka.

 

Det skulle fort vise seg at det ikke alltid går som planlagt når vi skal på tur med barn…

 

Været var strålende, og vi begynte å gå fra parkeringen klokken halv seks på kvelden.

Leo skulle ha vært i seng til klokken sju, men vi måtte satse på at han fikk sove litt i bæremeisen på veien opp. Heldigvis er det lyst til sent på kveld, selv i midten av mai!

Fra parkeringen går det bratt oppover. Veldig bratt.

bratte bakker i nordmarka

Vi svettet og slet oss oppover, jeg med en tung og alt for stor sekk, og Isabella med Leo i en fullpakket bæremeis.

Men belønningen kom fort i form av den vakre utsikten!

utsikt i nordmarka

På veien gikk vi forbi en liten orm som solte seg på stien, og snart gikk vi parallelt med en mektig elv som bruste vilt langs en sprekkdal nedenfor oss.

Målet for dagen var lille Øyvannet, bare 7 kilometer fra parkeringen. Her hadde vi lest at det var gode teltmuligheter, og vi trengte å sette opp teltet raskt for å legge Leo før det ble alt for sent.

Men turen var seigere enn vi hadde forventet.

Det var varmt, og Leo var overtrøtt.

Vi tok en pause når vi kom frem til hytta ved Finnerud. Her fikk Leo krabbe rundt og leke i et utrolig vakkert beitelandskap, og vi senket skuldrene våre.

Været var virkelig helt perfekt, og vi hadde to gode turdager foran oss. Det var bare å¨nyte.

barn leker ved finnerud i nordmarka

Etter pausen vår gikk stien inn i en nydelig skog. Her og der lå det snøflekker som enda ikke hadde gitt opp kampen mot varmen. Sola skinte gjennom tette bjørkegreiner.

Snart var vi ute på en ny grusvei, og det var her vi skulle gå inn mot Øyvannet.

Vi var allerede slitne, Isabella kjente godt de bratte bakkene etter en lang dag på jobb. Og nå var det enda en bratt bakke, og ganske mye lengre enn vi trodde for å komme til Øyvannet.

Det var her vi skulle slå opp teltet før vi skulle gå videre mot Kikut neste dag, og vi måtte bare fortsette.

Det var allerede alt for sent for Leo.

Endelig kom vi frem til Øyvannet.

Vi skulle tatt hintet når vi så syklene og sykkelvognene som lå slengt ved den fuktige traktorveien inn mot vannet.

Terrenget var ekstremt vått, og når vi kom inn til vannet klokken åtte på en lørdagskveld, var alle de beste teltplassene allerede tatt.

Med sjalu blikk så vi barnefamilier og ensomme fiskere som hadde slått opp teltet med den vakreste utsikten mot vannet.

Hva skulle vi gjøre?

Sekker og bæremeis gikk av, og Isabella fikk trampe rundt i skogen på leting etter en plass til oss mens jeg underholdt en grinete og trøtt baby.

Når hun kom tilbake etter alt for mange minutter, var det med en sørgelig mine. Hun hadde ikke funnet noen gode plasser.

Vi tok på sekkene og fortsatte innover langs vannet. Det var ekstremt vått i terrenget, og fuktigheten utelukket mange gode teltplasser.

Til slutt nøyde vi oss med å slå opp teltet mellom to trestammer, blant røtter, stener og tett vegetasjon. Langt i fra en ideell teltplass, men nå måtte vi få lagt Leo!

Og som sagt, så gjort. Leo sovnet nesten med en gang vi la han ned i soveposen. Varm, trøtt og glad.

Vi slo opp hengekøya nede ved vannet, spiste middagen vår og delte noen kopper vin til en herlig solnedgang bak tretoppene.

solnedgang over øyvannet i nordmarka

Det stille vannet rammet inn solnedgangen, og vi var lykkelige over å endelig ha kommet frem.

I morgen skulle vi ta turen videre for å finne en teltplass ved Fyllingen. Herifra skulle vi gå med lette sekker opp og ned til Kjerkeberget.

Som vi gledet oss!

 

Men når vi våknet neste morgen skjønte vi at noe var veldig galt med Leo

 

barn på telttur i nordmarka

Han var slapp og sutrete.

Og kjentes han ikke veldig varm?

Skulle vi tatt tempen?

Hvor var egentlig termometeret? Og stikkpillene?

Jeg hadde helt glemt å pakke ned førstehjelpsskrinet vårt!!

Leo var kjempevarm, og vi ante ikke hvor høy feber han hadde. Vi ble liggende lenge i teltet, Leo halvsovende og sløv inntil mamma.

Han fikk drikke masse smoothies og spise noen kjeks, og etter en stund økte energinivået nok til at vi kunne komme oss ut.

I den deilige morgensola fikk vi laget oss frokost, og vi la oss ned på liggeunderlagene med Leo fremdeles i soveposen.

Det blåste litt i tretoppene, og Leo lå og undret seg over hva som skjedde.

Lydene, luktene, bevegelsene. Alt var nytt og spennende, men det lille barnet kunne bare ligge og se opp, bable litt. Han var heldigvis i godt humør nå.

kos med barn på telttur i skogen

Vi var utrolig sugne på å fortsette til Kjerkeberget, dette var vår eneste mulighet før vi skulle flytte til Sverige.

Men det var utrolig uansvarlig!

Med en febersyk unge på tur måtte vi ta et tøft valg.

Vi måtte gå tilbake igjen.

Teltet ble raskt pakket sammen mens Leo koste seg i armene til pappa, og plutselig var vi på vei tilbake mot parkeringen igjen.

På veien tok vi mange pauser, vi hadde det ikke travelt lengre.

En frisk bekk ble fort en liten lekeplass, og fuglene i trærne ble bakgrunnsmusikk på ferden hjemover.

Været var fremdeles helt strålende, og vi hadde jo fått en natt i naturen!

Når vi kom hjem fant vi ut at Leo hadde veldig høy feber, og han var syk i mange dager fremover.

Vi var veldig glade for at vi hadde tatt valget om å snu.

Selv om ikke alt kan gå som planlagt når vi er på tur med små barn, er det likevel lurt å tenke over hva vi pakker. Samtidig er det aldri en skam å snu, enten på tur med barn eller alene på fjellet!

Kjerkeberget vil stå der neste gang vi har lyst på turen også, og en ting er sikkert: vi kommer til å prøve igjen!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This