<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.5/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Nederlaget på Store Skagastølstind

22 aug, 20170 kommentarer

Store Skagastølstind, eller Storen på folkemunne, hadde lenge vært en besettelse for meg…

 

Jeg hadde aldri sett fjellet. Jeg hadde aldri vært i Hurrungane eller på denne kanten av Jotunheimen.

Jeg og Isabella hadde tidligere måtte snu et par hundre meter opp Sydpillaren på Stetind, og jeg har null alpin erfaring.

Med andre ord, jeg hadde ingen forutsetninger til å vite hva som ventet meg.

Min gode venn, klatrepartner og felles tinderangler Svein hadde lenge hatt en drøm om å bestige Storen. Denne drømmen delte han med meg på en facebook chat der vi snakket om reiser til Patagonia.

Jeg tok drømmen hans til meg, sa at dette skulle vi klare helt fint, og bestemte dato for når vi skulle gjøre bestigningen vår av dette, for meg, helt ukjente fjellet.

Uten å engang ha hørt historiene om Slingsby gikk jeg til innkjøp av stegjern, isøks og proteinbarer nok for noen uker.

Leiebil var i orden, helgen var fri, og sekken var pakket.

I det minste hadde ukene mot denne helgen bestått av en del planlegging, både gjennom samtaler med Svein, men også gjennom innkjøp av Klatrefører for Jotunheimen og undersøkelser av denne.

Jeg fant klatreføreren veldig vanskelig å lese. Her var ingen boltede inntegnete 20-metersruter! Så jeg teipet fast biter av fra gammelt donaldblad som bokmerker på sider jeg tenkte kunne bli nyttig å studere senere.

Vi hadde sovet i telt utenfor det berømte Turtagrø Hotell, og kvelden før dagen var vi anspente, urolige og en smule dårlige i magen.

Med Store Skagastølstind konstant lurende i øyekroken fra teltplassen, skyene raskt flyvende over himmelen, og været nesten for godt til å være sant, kjente vi at vi kanskje enda ikke helt visste hva vi hadde begått oss ut på.

Ikke kunne vi forestille oss hvilke konsekvenser dette møtet mellom menneske og fjell ville føre til.

Starten skulle gå klokken 7 på morgenen. Klokken halv 8 var vi klare.

Svein var bekymret og kjente seg ikke helt klar for oppgaven, jeg gikk på med min naive optimisme ovenfor ukjente farer, og sammen klarte vi å karre oss avgårde inn på stien som førte oss opp til Skagastølsbreen og inn mot massivet som er Storen!

Turen opp gikk veldig greit, vi koste oss langs stien og gikk i rolig tempo.

Solen hadde allerede stått opp, men lå og hvilte seg bak fjella slik at vi fikk gå i befriende skygge i de bratteste partiene.

Turen opp til Skagastølsbreen er enkel, noe bratt, men variert og morsom fjellvandring.

Vel fremme på breen fikk jeg for første gang i mitt liv se hvilket massiv en bre kan være.

Og for aller første gang fikk jeg stegjern under beina, isøks i hånda og mulighet til å late som om dette var noe jeg var komfortabel med.

Langt, langt der oppe lå Hytta på Bandet.

Vandringen over breen gikk enklere enn forventet, snøen var god og fast, vi fulgte solide spor, og det var få bresprekker som det var enkelt å unngå.

Jeg følte meg som en supermann med stegjern på!

Oppe på bandet tok vi en velfortjent pause.

Nå var jo det meste av høydemeterne tilbakelagt, det virkelig morsomme skulle begynne nå – nemlig selve bestigningen av Storen!

Det ble lite snakk mens vi fylte kroppene med karbohydrater, proteiner og vann. Mest ble jeg stående med halvåpen munn og beundre landskapet både under, over og rundt meg.

Og vi var nok begge ganske nervøse og usikre på hva vi skulle begi oss ut på herifra…

Å stå her mellom Store Skagastølstind og Dyrhaugstindane mens man ser ned på den uendelige Midtmaradalen, rundt på alle de spisse snødekte topper og opp på den blå himmelen og varme solen. Det ble nesten litt for mye!

Svein foreslo at vi skulle gå opp langs snøfeltene så langt det lot seg gjøre.

Jeg forsto ikke hva han mente, men synes det var en god ide!

Vi fikk på oss stegjern igjen, og gikk opp langs gode tråkk oppover snøfelta. Det var ordentlig bratt og virkelig skummelt, men stegjerna ga god støtte, isøksa enda mer og lysten og håpet om å komme opp ga mot og styrke i bein og hjerte.

Over snøfeltene rotet vi oss litt bort før vi kom opp på de legendariske svaene. Det er spredt rundt med varder, og ikke like enkelt å finne veien.

Likevel var det nok av stegjernsspor oppover fjellet, noe vi kunne bruke som en stimarkør på vei mot toppen.

Et lite stykke opp svaene syntes Svein at det ble litt for utsatt. Vi hadde rotet oss opp til en litt for bratt avsats, og måtte ned igjen.

Det ble frem med tau og en liten rappell ned før vi fortsatte med tau opp resten av svapartiet. Det tok tid, men vi var i alle fall trygge.

Vel over svaene kom vi til det som måtte være det siste stykket mot det legendariske hjørnet.

Det var ingen spor her, og det lå snø over det hele.

Fordi det var så eksponert, glatt og vi var ekstremt usikre, fortsatte vi videre opp med tau og med meg som leder.

Vi gikk et par taulengder til vi kom opp til et område som var så bratt at det begynte å ta slutt på snøen.

Nå var vi veldig usikre.

Vi så ingenting som vi kjente igjen fra føreren eller fra bilder vi hadde sett, og jeg måtte fortsette å utforske.

Min naturlige reaksjon var å fortsette oppover til vi kom til et klatrebart område.

Vi var allerede mye høyere enn alle topper i området, og vi visste at vi ikke kunne være langt fra toppen.

Fant vi ikke hjørnet og Heftyes Renne, så kunne vi vel fint klatre opp et annet sted også? Jeg fortsatte å kave meg opp på løs snø med tau, stegjern og dårlige sikringer til jeg kom på en liten hylle der jeg så vidt kunne så oppreist.

Her fikk jeg satt en god sikring og sikret opp Svein.

Vi var ved veis ende.

Over oss var en vertikal fjellvegg med et par gode riss i. Den uleselige Klatreføreren med alle donaldmerkene i hadde ikke plass i sekken, og bildene jeg hadde lagret på telefonen min var bare fra Hjørnet og Heftyes Renne, så vi visste ikke hvor vi var.

Men jeg visste at jeg kunne klatre opp her, og jeg visste også at vi ikke kunne være mer enn noen hundre meter fra toppen nå. Hjørnet hadde jeg ikke noen anelse om hvor kunne være, så dette var sjansen vår!

Men Svein var sliten og fornuftig, og sa at han ikke kunne være med videre.

Jeg innså snart selv at det nå var gått for langt, at vi var for slitne, for usikre og for utrygge i dette miljøet til at vi kunne fortsette.

Jeg aksepterte nederlaget, men tårene rant og kroppen skalv da jeg svarte Svein at det var OK – vi måtte returnere.

Vi hadde allerede gått i 10 timer, klokken var halv 6 på kvelden, og vi visste at deler av veien tilbake ville gå i mørket.

Nå var bare spørsmålet hvor mye av det, og hvor lenge. Fra Hytta på Bandet hadde vi brukt 6 timer opp hit vi var nå, og vi hadde strengt tatt ikke mer tid igjen.

Returen ville i alle fall ta oss 6 timer til, noe som betydde at vi ikke ville være nede før klokken 11 på kvelden – uten å være på toppen!

På vei ned møtte vi et par gutter som rappellerte ned fra toppen. De løp usikret og komfortabelt ned mot Hytta på Bandet, og fikk oss til å stå der skamfulle mens vi satte opp rappell for å komme oss ned samme vei som vi hadde klatret opp.

Vi var virkelig ikke forberedt eller fjellvante nok til å begi oss på Storen.

Når vi kom ned på Skagastølsbreen sa sola farvel til oss med et helt utrolig fargespekter på himmelen. Beina løp fortere nedover snøen.

Stille kjente jeg på nederlaget samtidig som jeg var i ekstase over den naturen jeg hadde fått oppleve denne lange dagen.

Jeg har aldri sett noe så vakkert som soloppgangen og solnedgangen i Hurrungane, jeg har aldri opplevd noe mer skremmende og lokkende enn disse spisse snøkledde tinder.

Jeg har aldri vært så sliten før, så utmattet både psykisk og fysisk som da vi kom tilbake til teltet klokka 1 på natta, nesten 18 timer etter start.

Store Skagastølstind ble et stort nederlag denne gangen, men også en viktig lærepenge. Svein bestemte seg for å gi opp fjellet, mens jeg fikk mersmak.

Neste sommer skal jeg tilbake med Isabella og endelig bestige fjellet. Klokere, sterkere og mye, mye mer ydmyk.

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This