<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

På toppen av Teide i solnedgang

27 jan, 20190 kommentarer

Målet for turen til Tenerife var selvfølgelig å få stå på Spanias høyeste fjell, Pico del Teide!

Værmeldingen ble fulgt intensivt, og et par bra dager var pekt ut som mulige toppdager.

Nå gjensto bare alternativene for å komme til toppen uten å ta gondolbanen.

For å få gå de siste 160 meterne til toppen kreves det en tillatelse som er gratis, men så godt som umulig å få tak i på kort varsel.

Derfor måtte jeg gå opp til Teide slik at jeg kom utenom parkvokternes åpningstider, altså til soloppgang eller solnedgang!

Valget ble enkelt – fra startpunktet i Montana Blanca skulle jeg gå:

 

Til toppen av Teide i solnedgang!

 

Turen er på knappe 11 kilometer en vei, med en stigning på rundt 1400 høydemeter.

Høyden er den største faktoren her, og på startpunktet er jeg allerede på 2300 meters høyde.

Alt over 3000 meter krever sakte gange og forsiktige steg, effektene av høydesyke lærte jeg på den harde måten på Cerro Chirripo i Costa Rica.

Det var bare å ta det med ro, planlegge inn mange pauser og ha med nok mat og drikke.

Bilen ble parkert på en liten lomme ved vegen, den siste ledige parkeringsplassen på denne vakre ettermiddagen.

parkeringsplass teide

Ved parkeringen står et skilt med kart over stien opp til Teide, noe som var utrolig nyttig å ha med seg på vei opp til toppen.

kart med stien til teide

Stien begynner slakt og bredt, og de første kilometerne gikk unna mye raskere enn jeg hadde trodd.

Jeg gledet meg over det merkelige landskapet, utsikten ned mot havet og byene flere tusen meter nedenfor.

på vandring opp teide

En liten gruppe mennesker ble passert langs den brede stien, og plutselig var jeg oppe ved de berømte Teide-eggene.

Turen opp hit tok bare 45 minutter, og er vel verdt et besøk for de som ikke kjenner seg manet til å gå hele veien til toppen.

de berømte teide-eggene

Etter en time var jeg på 5-kilometers merket.

En liten rasteplass forteller at det er på tide å lade batteriene, for herfra går det bare rett oppover.

Og nå kjente jeg høyden for alvor!

Pulsen økte fort, og jeg måtte bremse ned for å ikke bli andpusten.

Som en månemann gikk jeg med langsomme steg oppover den bratte, snirklende stien i lavafeltet.

Heldigvis fikk jeg motivasjon til å presse på videre gjennom en stadig vakrere utsikt.

Høydemeterne gikk raskt unna, selv i sneglefart.

bratt sti opp teide

Et par ble passert, og nå begynte det å komme folk løpende nedover bakkene.

Ungdommer i joggesko og dongerijakker løp forbi meg på de isete stenene, og jeg undret over hvor de kom fra.

Enkelte hadde ikke med seg en sekk engang.

Kan hende de hadde tatt kabelbanen opp og ville gå ned?

Jeg følte meg i skikkelig dårlig form.

En evighet hadde gått før jeg fikk min neste motivasjon i form av nødhytta Refugio Altavista.

Hytta tar i mot bookinger for de som ønsker å bestige Teide over to dager, og er nok et godt alternativ for de mindre fjellvante.

Selv om hytta var passert, var ikke motbakkene over enda.

I skyggen var det iskaldt, og beina bevegde seg fremdeles i sneglefart.

langs stien til teide

For hver ny topp jeg kom over hadde jeg et håp om at Teide skulle vise seg, men alt jeg fikk se var enda mer lavastein.

Og så var jeg plutselig der.

Ved foten av den mektige vulkanen, med solen i ansiktet.

Kabelbanen var stengt for dagen, klokken var kvart på seks, og solen var på vei ned.

Stien opp mot toppen sto åpen for meg alene denne søndagskvelden i januar, og jeg gledet meg til seiersetappen.

siste del opp til teide

Steinene ble hvitere, grå, gule.

Røyk steg opp fra små sprekker i fjellet, det luktet svovel.

Stien var bratt oppover vulkanen, men nå var jeg nesten oppe.

En gammel mann var på vei ned, og stoppet lykkelig for å fortelle at han hadde klart turen helt selv.

Jeg ble mektig imponert, og vi utvekslet berømmelse og glede på et språk ingen av oss kunne forstå, men begge likevel forsto.

Ved kraterkanten ble røykskyene alvorlige.

krater og svovel på teide

Jeg hastet hostende forbi, kavet meg så høyt opp jeg kunne for å unngå svovelrøyken.

Og så sto jeg der – på toppen av verden.

alene til teide fra montana blanca

Skyene lå som et lokk over havet flere tusen meter nedenfor.

Sola var på vei ned i skydekket og farget himmelen rosa, rød, lilla, purpur.

Det hvite krateret lyste opp i solnedgangen, svovelrøyken danset rundt i en magisk verden.

Jeg var virkelig på toppen av hele verden – helt alene!

Skyggen fra Teide strakk seg langt inn i horisonten, og jeg felte et par gledestårer.

teides berømte skygge

På tide å løpe ned, bort fra røyken, vekk fra mørket som skulle komme.

Med lommelykten på og musikk i ørene løpte jeg ned til parkeringen på under to timer.

Turen opp hadde tatt meg 4 timer, og totalt ble tidsbruken på Teide som en helt vanlig dag ute på fjellet.

Likevel krevde den mye jobbing i høyden, og belønningen jeg fikk for slitet var mye større enn på noen annen tur jeg har gått tidligere.

Å kunne stå alene på toppen av Pico del Teide, Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan ble en opplevelse for livet!

 

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This