<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

På tur mellom t-banestopp i Østmarka

23 apr, 20180 kommentarer

Det er lørdag, sola skinner, og Isabella er på jobb. Jeg og Leo måtte komme oss ut på tur, og jeg hadde lyst til å gå innover i Østmarka for å se hvor langt våren var kommet.

Vi hadde lenge lurt på om det er mulig å slå opp telt i Østmarka nå, eller om det fremdeles er tele, snø og is.

Å gå tur med barn i bæremeis er noe av det mest befriende som finnes! Å bare kunne gå akkurat der jeg vil, når jeg vil uten å lete etter den enkleste veien.

Men som vanlig skulle jeg lære meg en lekse eller to på denne turen også…

Hver gang vi drar til Østmarka passer vi på å gå til et nytt sted, utforske et nytt område av denne uendelig store skogen like utenfor Oslo. Denne gangen tok jeg t-banen til Skullerud, og ville gå tur mellom t-banestopp i Østmarka så langt beina orket.

Linje 3 går helt sør-øst i Oslo til Mortensrud, og Skullerud er nest siste stopp på linjen. Herifra er det også bare 5 minutter å gå før du er omgitt av natur!

For en som er sugen på å komme meg inn i skogen så fort som mulig, er det perfekt å gå fra Skullerud!

Samtidig er det t-banestopp hele veien langs Østmarka, slik at det er enkelt å komme seg hjem når turen er over. Det er betryggende å vite når jeg har en liten baby på ryggen midt inne i urskogen!

Bæremeisen ble pakket med ekstra klær til oss begge, noen bananer, nøtter og niste til meg og Leo. Etter å ha fått kneet ut av ledd fire uker tidligere, har jeg ikke gått med bæremeisen på en god stund, og det var godt å kunne hente den frem fra boden igjen!

Nå gjensto det bare å se hvor mye kroppen tålte med 15+ kilo på ryggen gjennom ukjent terreng i marka!

Turen fra Høvik til Skullerud tar 45 minutter, men Leo elsker å sitte i bæremeisen sin! Her kan han sitte selv på toget og t-banen og se seg fritt rundt, og han var mye mer tålmodig enn i vogna!

behagelig med baby i bæremeis

Vel fremme på Skullerud var det på med bæremeisen for å begynne på den korte turen inn til Skullerudstua som markerer starten på en rekke stier på kryss og tvers i Østmarka.

Jeg gikk forbi en gammel mann med langrennski under arma. I dag er nok siste sjanse til en vårskitur før snøen forsvinner helt.

Jeg hadde ikke funnet broddene da jeg pakket tidligere på dagen, men krysset fingrene for at det skulle være isfritt i marka.

Men rundt Skullerudstua lå snøen tettpakket, skiløyper var kjørt opp for de ivrige mosjonister, og bakken opp til stien min var dekket av is.

Heldigvis var det bart inne i skogen, og jeg fikk karret meg opp den bratte bakken langs kanten av veien. Så fort skogen innhyllet oss i sine lyder, lukter og magiske lys sovnet Leo bak i bæremeisen. Nå gikk det mye bedre!

går greit å ta med baby på tur i skogen!

Jeg hadde pekt meg ut å gå mot Rundvann også videre inn mot Nøklevann for en enkel avslutning på turen enten ved Ulsrud eller Oppsal. Små vann inne i marka er alltid verdt å sjekke ut – her kan det være perfekte teltplasser som vi kan spare på til teltturer med barna!

Telefonen er alltid med på tur, og med norgeskartet på telefonen kunne jeg slå på flymodus og peile inn kursen etterhvert som jeg gikk. Stiene er godt merket, men det er ikke alltid jeg helt vet hvor jeg er, og da er det godt å ha en gps i lomma!

tur fra skullerud t-bane til ulsrud t-bane gjennom østmarka

Lengre opp i høyden kom vi frem til et fantastisk vårlandskap. Bekker klukket rundt oss, sola skinte varmt gjennom tretoppene, og her var ikke en snøflekk å se! Ren nytelse!

elsker å gå tur i østmarka!

Turen mot Rundvann gikk veldig fint. Jeg koste meg med å gå i skogen igjen, og Leo sov godt på ryggen min. Det var skiftende forhold hele veien, med flekkvise snøpartier, islagte bruer og vårtegn over alt. Det gjorde turen bare enda bedre!

noen skumle partier på stien

Oppe mot Rundvann var stiene fremdeles dekt av snø, og det var tyngre å gå her. Men fremme ved vannet fikk vi belønningen vår. Enda hadde vi ikke sett et eneste menneske, og nå kom vi til et nydelig lite skogsvann!

Isen lå usikkert på vannet mens sola speilet seg i alt det hvite. Rundt vannet var det bålplasser, benker og mange gode teltplasser. For et funn!

rundvannet er et kjempefint sted å telte i østmarka

Stien vår gikk rundt nesten hele Rundvann før vi fortsatte oppover en bratt skråning. Da hørte jeg plutselig babling bak meg! Leo hadde våknet rolig opp i bæremeisen, og satt og snakket til seg selv mens han så seg litt forvirret rundt.

Å våkne og plutselig være midt inne i skogen må være en ganske spesiell følelse, men Leo elsker naturen minst like mye som vi gjør, og han koste seg virkelig!

leo ser litt skeptisk ut i bæremeisen

Vi fortsatte stien mot Rustadsaga, men ved et veiskille fant jeg ut at hvis jeg fortsatte, ville vi komme helt feil inn på Nøklevann i forhold til veien videre. Jeg tok derfor en avgjørelse om å gå inn mot Langvannet for å gå gjennom Trolldalen til Nøklevann.

Jeg har aldri gått her før, men ser ut stier på kartet som tar meg til nye, spennende steder og stier jeg har lyst til å utforske.

Jeg ser på meg selv som ganske flink til å både lese kart og terrenget, men igjen skulle jeg få meg noen viktige lærepenger som jeg allerede burde ha lært etter turen rundt Innerdalen i fjor sommer!

 

Dagens lærepenge:

 

Rødmerket sti betyr skiløype i Oslomarka. Skiløype betyr tettpakket snø som er kjørt gjennom hele vinteren. Og denne snøen smelter raskt nå. Snø + vår + myr + vann = ikke en bra kombinasjon.

Jeg og Leo bega oss ut på en rødmerket sti inn mot Langvannet, og første hindring kom veldig fort. Beina sank ned i den myke snøen, og vi prøvde så godt vi kunne å følge noen gamle fotspor langs stien med håp om å få mer stabilt feste.

når vi kommer til myra er det vanskelig å gå

På deler av stien falt vi gjennom og ned i myra, og med søkkvåte føtter tenkte jeg et øyeblikk på å snu. Men det måtte jo bli bedre lenger fremme? Jeg kom til en liten treplanke som gikk over en dyp del av myra. Treverket var isglatt, og den var delvis dekket av snø.

Med et dårlig kne er det ikke et alternativ å hoppe og sprette over hinder i skogen, og jeg sto lenge ved denne treplanken og vurderte å snu. Jeg klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle komme meg over denne lille hindringen uten å risikere å falle ned i myrvannet.

det er fremdeles mye snø i østmarka

Det bor en liten bestemt faen i meg, og jeg bestemte meg for å fortsette likevel. Hindringer er til for å overvinnes! Og ved å flytte sakte på beina og bestemt tråkke over mot andre siden, kom vi oss tørrskodde over. Bare for å plumpe ned i et sunkent spor like etter.

Vi karret oss gjennom myra, og vel ute av den steg humøret mitt mange hakk. Nå kunne det jo bare bli bedre!

Like etterpå kom jeg til stien ned gjennom trolldalen, og nå var det bare å komme gjennom her før vi var ute ved Nøklevann. Det skulle være lettere sagt enn gjort.

Her var også en gammel skiløype, og som erfarne kartlesere ville sett, renner det også en stor bekk gjennom hele dalen.

Som dagens lærepenge ville innprente i hodet mitt i løpet av turen, viste det seg at bekken som nå rant i strie strømmer under skiløypa gjorde veien videre enda vanskeligere enn over den forhatte myra.

Jeg måtte gå i sikksakk langs stien for å prøve å unngå å synke gjennom snøen, men det var en mager trøst. Lengre inn i dalen ble stien tynnere, vannet tok overhånd.

Sko og bukser var våte av alle mine mislykkede forsøk på å krysse små bekker av smeltevann, og nå var jeg ved veis ende. Her kom jeg ikke videre.

mye snøsmelting på våren

Og selvfølgelig er det ingen skam å snu, men etter alle mine prøvelser var det heller ikke et alternativ å snu for å karre seg tilbake den samme, kjipe veien vi hadde gått.

Jeg studerte kartet litt mer nøye, og ønsket meg opp og over Trolldalsåsen til venstre for meg, men her var det umulig å komme forbi de dype vannmassene!

Vi hadde ingen alternativ, vi måtte gå oppover i høyden til høyre for oss og prøve å finne en tørr og trygg vei ned mot Nøklevann.

Den største utfordringen med bæremeis kommer idet man går inn i tett granskog.

Med skarpe, harde grener piskende rundt på alle sider, går jeg veivende med armer og ben og håper at Leo ikke får en gren i øyet.

Vi må bevege oss fort oppover for å komme ut av den tjukke skogen, så vi klyver opp mosekledde steiner og holder oss fast i tynne bjørkestammer for å få unna høydemeter.

Det tar heldigvis ikke lang tid før vi er oppe på toppen av den lille åsen, og her er det tørt, nesten bart og utrolig vakkert. Vi nyter utsikten herifra, og tenker at her er det ikke mange mennesker som går.

Vi ser ferske spor etter elg, og går stille langs lyngen på speiding etter dyr.

deilig å komme over vannet

Et lite stykke fremme går det raskt nedover igjen, og vi er på nytt inne i den tette, utilgivelige skogen. Jeg kan ikke gå den veien jeg helst vil, og blir styrt dit det er minst vegetasjon.

Vi klatrer opp på en kampestein, jeg mister vannflaska og må sette fast bæremeisen i et tre mens jeg klyver ned for å hente den fra under snøen.

dette er vanskelig terreng med bæremeis!

Bruset fra elven blir stadig høyere, og jeg er i stor tvil om vi kommer til å klare dette. Men plutselig er vi ute i åpent landskap igjen! Tilbake på den samme stien som vi forlot for en god stund siden, men her er det nesten barmark, elven renner fritt langt nedenfor stien vår.

Her skinner sola og varmer opp en liten slette i skogen, og jeg og Leo setter oss ned for første gang på to timer for en velfortjent pause.

Det kjennes så utrolig godt å komme inn på stien igjen, men også å være her på oppdagelsesferd uten noen andre mennesker i nærheten. Bare oss og skogen!

bæremeisen fungerer fint som stol også!

Stien tar oss fort til hovedveien langs Nøklevann, og plutselig er det som å gå på en motorvei. Mennesker løper, sykler og går forbi oss. Vi hilser, smiler, er litt overrasket over hvor vi plutselig befinner oss.

Veien rundt Nøklevann er delvis dekket av et godt islag, og vi strever med å holde godt tempo.

Nå begynner jeg å kjenne det godt i kneet og i ryggen. Det har vært noen tøffe timer, og det er tungt å bære en stor baby på ryggen gjennom så ulendt terreng som vi har gått i.

Jeg kjenner jeg er sliten og klar for å sette kursen hjemover. Men først må vi forbi hele det uendelig lange Nøklevann før nærmeste t-bane på Ulsrud.

Veien er tung, men vi stopper opp og nyter utsikten langs det islagte vannet. Vi presser oss opp bratte bakker, og sier hei til alle hunder som går forbi. Vi fyller vannflaskene våre i en liten bekk før vi blir lokket videre med lyden av en stor foss.

nå slipper isen på nøklevann og våren kommer

Like før Sarabråten oppdager vi en helt magisk foss, og jeg setter fra meg Leo så han får studere vannmassene, høre lydene og nyte opplevelsen.

Her har jeg vært så nært tidligere, men aldri visst at denne fossen var her. Slike belønninger gjør at vi glemmer alt vondt og slitsomt på turen, og nå bare nyter vi å være her vi er.

med bæremeisen kan Leo studere naturen

Fra Sarabråten går det fort nedover, og før vi vet ordet av det er vi nede ved t-banen på Ulsrud og på vei hjem. Dagens andre pause kommer på t-banen, og jeg og Leo får endelig i oss litt mat.

Vi er enige om at vi er utrolig fornøyde med turen vår, og med over 4 timer og 10 kilometer under beina ble dette en litt tøffere tur enn forventet!

Overgangen fra skog til by var stor for oss begge. Å gå gjennom travle Oslo Sentralstasjon på en lørdag kveld var en så stor kontrast til stillheten og roen vi hadde funnet i skogen. 

Og samtidig er vi så heldige som kan oppleve disse to ekstreme kontrastene på en dag når vi bor i Oslo! Da setter vi bare enda større pris på marka vi har så nært oss!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This