Reinsdyr og ødelagte knær over Glittertind

4 sep, 2016 | 0 kommentarer

Like etter å ha gått Besseggen og kommet tilbake med båten fra Memurubu til Gjendesheim, pakket vi sammen teltet, satte oss i bilen og kjørte rundt hele Jotunheimen til vi kom inn til Visdalen mot Spiterstulen.

 

Morgendagens turmål var legendariske Glittertind!

 

Istedenfor å telte og ta turen fra Spiterstulen som de aller fleste gjør, hadde vi funnet en snarvei! For ikke å snakke om en mye billigere og mindre folksom vei når vi kunne unngå teltavgiften, parkering og folkemengdene på Spiterstulen!

På kartet hadde vi sett en sti som gikk opp ved Heimresætre og som krysset selve DNT stien fra Spiterstulen.

Vi kjørte sakte når vi kom til området der stien skulle gå fra, og fant en plass å sette bilen. Like ovenfor veien gikk en smal sti langs en nydelig fjellbekk, og bare noen meter inn kom vi til den perfekte teltplassen!

teltplassen vår før glittertind

Ingenting passet bedre etter å ha gått Besseggen og kjørt i timesvis enn å finne en flat, god plass å sette opp teltet for natta. Her var det til og med en bålplass, og vi fikk fylt opp vannflasker og spist middag før vi sank fornøyde ned i soveposene våre.

Vi var begge slitne etter dagens innsats, og i morgen skulle vi opp enda tidligere!

Vekkerklokka ringte 06:00, og vi kom oss raskt ut av teltet. For å fylle på før den lange turen vår, presset vi i oss både havregrøt og en Real Turmat til frokost. Klokka 07:00 var vi avgårde på vei oppover mot Glittertinden!

Å gå her langs en umerket sti, mens sola står opp bak fjella og selve nasjonalparken Jotunheimen ligger foran oss. Det var en helt ubeskrivelig god følelse, en frihet, en glede fylt av mange forventninger.

Og vi måtte hele tiden følge med på kartet for å holde oss på stien – rett som det var gikk vi plutselig rundt i lyngen og lurte på hvor vi skulle gå videre.

se utover jotunheimen fra stien til glittertind

Terrenget var ikke det enkleste å lese, men vi kom oss alltid inn på stien igjen. Langs det bratte første partiet kom vi over flere bekker og små fosser, og fikk fylt vannflasker og tørste struper.

Plutselig så vi noe som bevegde seg på toppen foran oss.

Det var et kjempestort reinsdyr!

Gevirene stakk opp over horisonten, og sannelig var det ikke to av dem! Reinoksen sto helt stille og speidet lenge på oss. Vi gjorde det samme. Da vi etter noen minutter tilsynelatende ikke utgjorde noen fare, begynte paret å bevege seg videre langs eggen.

på vei opp stien fra teltet

Vi måtte fortsette å gå, og gikk slik at vi ikke forstyrret disse vakre reinsdyra på veien vår, men vi holdt stadig øye med de. For noen vakre dyr, og så utrolig fint å få oppleve dette på veien mot Norges nest høyeste fjell!

Stien flatet ut på toppen av den første, bratte bakken, og vi fikk opp tempo. Rett som det var mistet vi stien, men vi fulgte elven på siden av oss, og terrenget var lettgått og fint.

Sola begynte å ta tak, og det var helt vindstille.

Til slutt måtte vi krysse elva for å komme inn på DNT stien opp til Glittertind, og enda hadde vi ikke møtt ett eneste menneske. Vi hadde begynt tidlig for å unngå å møte på de som går fra Spiterstulen, og så langt så det ut som det var et lurt valg!

Fra den merkede stien gikk vi inn over en stor fjelldal, og hadde vi ikke hatt kartet hadde vi ikke hatt peiling på hvor Glittertind lå. Her var fjella så høye at de skygget for alt annet.

Det ble et siste påfyll av vannflasker i elva før vi måtte begynne å gå oppover igjen.

fjellvann er det beste vannet!

Den lange stien opp mot Glittertind er ingenting annet enn motbakke hele veien. Det var bratt, veldig bratt, superbratt og bratt igjen. Vi gikk i en eneste stor oppoverbakke i timesvis.

Men vi koste oss med at utsikten stadig ble bedre, vi så inn over Jotunheimens snødekte topper mot en himmel som stadig ble klarere.

det begynte å bli snø på stien

Underveis skiftet terrenget fra kampesteiner til rødbrun granitt, til ur og til slutt snødekke. Vi ble mektig overrasket over å gå i snøen nå, og vi koste oss stort! Det var tidvis glatt, men et godt avbrekk fra det å gå over løs ur i oppoverbakkene våre.

veien opp mot glittertind langt der oppe

Det ble så varmt på snøfeltet at vi gikk en periode i bar overkropp. Refleksjonene fra sola, ingen vind og skyfri himmel, gjorde at høyfjellet kjentes ut som midtsommer i lavlandet på en søndag i midten av september!

Drømmeforhold!

Etter en stund skiftet snøen karakter, og vi var oppe på breen som ligger på toppen av Glittertind. Det blåste skyer inn foran oss, men vi fulgte noen gamle spor, tett sammen med kartet for å sikre at vi var på riktig vei.

det blåste inn skyer på toppen!

Også plutselig var vi på toppen av Glittertind! Etter 4 timer og 1400 høydemeter var vi oppe!

Her blåste det litt, og det var fremdeles en del skyer på toppen. Vi møtte et annet par som kom opp like etter oss, de hadde gått veien fra Glitterheim.

Da var vi de første som hadde kommet av gjengen fra Spiterstulen! Herlig!

endelig kom vi opp!

Vi hadde det ikke travelt, så vi kledde på oss og fyrte opp primusen på toppen så vi fikk i oss litt varm mat og drikke. Mens vi ventet, tok vi bilder, gikk rundt på kanten av breen og nøt utsikten etterhvert som skylaget lettet.

Det kom flere folk opp fra Glitterheim, men enda ingen fra Spiterstulen.

oppe på den breen sto vi!

Pausen tok en halvtime, og det var på tide å bevege seg nedover igjen. Nå var skydekket nesten helt borte, og vi fikk en utrolig utsikt over fjella i Jotunheimen.

Når vi trodde denne dagen ikke kunne bli bedre, så sto vi der da, nesten på toppen av Norge og så ut over et uvirkelig vakkert landskap. Vi gikk nedover begge to med vidåpne munner og tårer i øynene.

se på vakre jotunheimen!

Turen ned gikk fort på snøen, og vi småløp ned den bratte steinura.

Tilbake mot teltet rotet vi oss ordentlig bort fra stien, og i det vanskelige terrenget fant vi ikke veien tilbake.

Vi endte opp med å gå frem og tilbake og stadig nedover i tykkere vegetasjon, på glatte steiner og på skikkelig dårlig underlag.

Beina våre var slitne etter to dager på tur og flere tusen høydemeter, og knærne våre streika nesten samtidig på veien ned.

Vi var sultne, slitne og trøtte, og nå hadde vi begge knær som gjorde fryktelig vondt. Og det var enda langt ned og ingen sti i sikte.

Det ble forsiktig basking gjennom lyng og dvergbjørk mens vi prøvde å peile inn kursen med kartet på telefonen, og tilslutt kom vi endelig inn på stien igjen. Bare for å finne ut at det fremdeles var et godt stykke igjen til teltet.

Den siste delen av turen inneholdt mye banning, vi gikk utrolig sakte og hadde begge store smerter, og da vi kom frem til teltet etter 7 timers gange ville vi bare legge oss ned og sove.

Men vi måtte rett i gang med å pakke sammen og lempe inn i bilen. I morgen var mandag og en ny arbeidsuke, og vi hadde ikke noe annet valg enn å sette oss i bilen og kjøre det lange stykket hjem til Høvik igjen.

På veien hjem fikk knærne hvilt seg litt, og vi innså begge at vi kanskje gapte over litt mye denne helgen.

Men å få oppleve Besseggen og Glittertind i strålende solskinn under perfekte forhold på en og samme helg er noe unikt og legendarisk som vi kjente oss fryktelig stolte over og takknemlige for at vi hadde fått muligheten til!

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Pin It on Pinterest

Share This