Steinur og super utsikt på Gaustatoppen

14 jun, 2016 | 0 kommentarer

Fra gårsdagens fantastiske klatretur opp Via Lara på Hægefjell, gikk turen i dag til Rjukan og Gaustatoppen.

En liten fjelltur opp en ikonisk «must see» fjelltopp passet perfekt på vår lille norgesturné denne sommeren, og vi gledet oss til å se hva Gaustatoppen på 1883 moh hadde å by på.

Det sies at Norges beste utsikt venter på toppen, og dette er et velbesøkt turmål: mer enn 100 000 mennesker tar turen til toppen – hvert eneste år!

 

Nå skulle det bli vår tur til å besøke Gaustatoppen!

 

Etter å ha sovet i telt midt inne i skogen på veien mellom Nissedal og Rjukan, kjørte vi nå oppover den bratte og svingete veien mot Longefontjønn.

Vi var litt usikre på hvor vi skulle begynne turen vår, så vi stoppet like greit bilen på en liten parkeringsplass når vi nærmet oss det lille vannet oppe i fjelldalen.

gaustatoppen sett nedenfra

På kartet så det ut til at turen begynte mye lengre inn i dalen, ved Stavsro. Men dette ga ingen mening, det var jo mye kortere å gå herifra?

Med Gaustatoppen like over oss fant vi en liten DNT-merket sti som gikk ganske rett opp mot målet.

Det skulle vise seg at vi hadde kommet inn på stien som går fra Svineroe til Gaustatoppen, fremfor den litt enklere (og mer populære) stien fra Stavsro.

Og vi skulle ganske snart forstå hvorfor vi ikke møtte et eneste menneske på denne stien, på tross av at vi gikk i strålende sol midt i juni:

Det var bratt. Superbratt!

Stien gikk rett oppover, først langs små bekker og i mykt terreng, men det skulle straks bli verre:

Små steiner begynte å fylle opp stien, og ettersom vi kom høyere ble steinene større.

Plutselig gikk vi ikke lenger på løs grus, men over store, ustabile skiferstener.

Det var bratt, varmt, og tungt.

Når vi kom opp til snøfeltet var det et kjærkomment avbrekk fra traskingen, og vi stoppet opp for å nyte. Snø på sommeren er alltid utrolig fascinerende!

snø og stein på stien til gaustatoppen

Nå kunne vi se stien fra Stavsro.

Eller vi kunne se alle menneskene som gikk på rekke og rad langs stien.

Vi priste oss lykkelige for at vi hadde valgt den veien vi gikk nå, å kunne gå helt alene opp det tøffeste partiet til Gaustatoppen.

Ettersom bakken ble enda brattere ble steinene stadig større, underlaget mer ustabilt.

Også møtte vi plutselig stien fra Stavsro.

Den var bred og veltråkket, det var som om elefanter hadde brukt denne veien i tusenvis av år:

Stien lå ti centimeter under steinura rundt, steinene var slipte og nedtråkket.

Herifra var det en ren transportetappe opp til toppen.

Vi gikk forbi gamle damer med turstaver, hunder og barnefamilier.

Alt vi så var stein, stein og mere stein. Og utrolig mange mennesker.

mye stein på stien til gaustatoppen

Plutselig var vi oppe ved hytta på toppen, og vi lengtet etter varme vafler og kakao.

Bare for å finne ut at den var stengt for oppussing!

Skuffet gikk vi ut på platået til telefonmasten som står her oppe.

Naturfølelsen var helt borte.

Igjen sto en enorm betongplattform omringet av selfiesugne fotturister.

Vi krøp ned bak noen steiner for å komme i ly av vinden her oppe, og det var først da vi så det:

 

Utsikten var helt fantastisk!

 

hele norge fra gaustatoppen

Dette var grunnen til at folk gikk opp hit – det var ingen overdrivelse!

Det virket som om det ikke fantes høyere fjell enn det vi nå sto på, og uansett hvor vi snudde oss kunne vi se snødekte topper og langstrakte daler.

Men uten vafler kunne vi ikke bli lenge, og heldigvis gikk turen ned til bilen som en lek!

Gaustatoppen, takk for besøket!

Fra bilen satte vi kursen mot Oslo der vi skulle få teste ut tre netter i telt på tre dager rundt hovedstaden!

 

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Pin It on Pinterest

Share This