<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.5/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

TIl Alpspitze fra Garmisch-Partenkirken

6 nov, 20180 kommentarer

Når jeg først er i Tyskland for å gå fjellturer, er det klart at jeg velger vakre Alpspitze som toppen som skal introdusere meg for de bayerske alper.

Og for en introduksjon jeg skulle få!

For å gjøre det så enkelt som mulig skulle jeg ta kabelbanen opp fra Alpspitzbahn til Osterfelderkopf på 2057 moh, for så å gå rundturen med via ferrata til toppen av Alpspitze på 2628 moh.

Turen skulle være en introduksjon til livet i høyfjellet, og jeg skulle bruke dagen på å se an forholdene for morgendagens planlagte langtur til Zugspitze.

I og med at jeg reiste alene, ville en liten fjelltur på et par timer rundt i alpene bli en perfekt start på min korte ferie i Tyskland!

Sekken var pakket med stegjern, hjemmelaget via ferrata utstyr, klatresele, hjelm, tre proteinbarer, varme klær og mer enn nok vann.

Fra campingplassen gikk jeg de 2,5 kilometerne til Alpspitzbahn. Første gondolbane skulle ikke gå før klokken 8:30, så jeg hadde mer enn nok tid på meg.

Ferden gikk langs en travel motorvei, før den svingte av innover det flate landskapet. Blant gressende sauer og rautende kyr kom plutselig de bayerske alper i syne.

gresskledde sletter og stupbratte fjell i tyskland

Sola skinte, det begynte allerede å nærme seg 20 grader selv om kalenderen sa november. Og jeg var lykkelig.

Det tok ikke lang tid før jeg var fremme ved kabelbanen. Klokken var kvart over 8, og dørene var stengt.

På informasjonstavlen utenfor kunne jeg se bilder fra webkameraet på toppen. Fjellet lå badet i sol. Dette skulle bli en herlig dag!

Jeg satte meg ned og nøt solen. Men fem minutter før første bane skulle gå begynte jeg å tvile. Hvorfor var det ingen andre her?

Informasjonstavlen sa fremdeles ingenting annet enn at banen skulle gå om fem minutter.

Så blinket det plutselig til med rød skrift på hvit bakgrunn.

På både tysk og engelsk kom informasjonen om at banen var stengt.

Jeg skjønte ingenting. Prøvde å finne informasjon på nett. Det nærmeste jeg kom var en facebookside der den oversatte teksten bekreftet det jeg allerede hadde lest.

Hva skulle jeg gjøre?

Det var ingenting annet jeg hadde lyst til enn å komme meg til toppen av Alpspitze i dag.

Det var uaktuelt å ta turen til Zugspitze, det skulle jeg jo sette av hele morgendagen til.

Og da var det ikke mye annet å tenke på:

 

Jeg måtte gå til Alpspitze fra Garmisch-Partenkirken!

 

oversikt over kabelbane og tog til alpspitze og zugspitze(bildet er lånt fra https://zugspitze.de/en/summer/aktiv/garmisch-classic)

Sekken var pakket for en liten tur, ikke 2000 høydemeter og et ukjent antall timer.

Men jeg bestemte meg for å ikke la dagen gå fra meg. Jeg fikk heller gå så langt jeg kom og nyte turen.

Og allerede fra begynnelsen kjente jeg at jeg angret meg. Litt.

Men mest av alt gledet jeg meg.

Stien gikk oppover langs de bratte slalombakkene, jeg hev etter pusten og prøvde å tørke bort svetten som rant i strie strømmer fra panna. Det var sykt bratt!

Men med høydemeterne kom også utsikten. Hver gang jeg stoppet opp for å trekke pusten fikk jeg en ny og enda bedre utsikt over dalen nedenfor meg.

Etterhvert gikk stien inn i skogen, snodde seg oppover langs eldgamle grantrær og rennende bekker. Fuglene sang, solen skinte, og jeg var på tur i alpene!

Det kunne ikke bli mye bedre!

Det var mange ulike stier å velge mellom, og for hvert veikryss jeg kom til måtte jeg opp med kartet og dobbeltsjekke navn på kartet. Jeg hadde ikke sjans til å lære meg de tyske navnene på stedene her.

Skiltene hadde ikke anvisning i kilometer, men i timer det skulle ta å komme til målet. For en merkelig måling. Jeg hadde ingen anelse om hvor langt jeg skulle gå, eller hvor langt jeg hadde gått.

Det viste seg fort at jeg gikk dobbelt så fort som tidsangivelsen på skiltene, og jeg brukte denne nye innsikten for å lede meg videre i etapper oppover fjellsidene.

Jeg stoppet ved en bekk for å fylle vann. I varmen hadde jeg allerede nesten tømt camelbacken, og jeg visste ikke hvordan mulighetene for vann var lengre oppe.

Fremdeles gikk det for det meste rett opp i bakker som jeg nesten ikke ville turt å kjøre ned på vinteren. Jeg så ikke mye mer enn trær, gress og bakken foran meg.

Nå og da åpnet landskapet seg til en ny, spektakulær utsikt.

Men det var først da jeg kom opp til Kreuzeck etter en og en halv time og 900 høydemeter at jeg mistet pusten.

alpspitze fra kreuzeck

Foran meg kom endelig Alpspitze til syne. Til høyre kunne jeg skimte Zugspitze, og til venstre kunne jeg se ned i en tusen meter dyp dal.

Jeg var utmattet, overveldet. Det var for vakkert, jeg måtte sette meg ned på en benk. Og jeg gråt, for det var så vakkert, så vidunderlig å være her.

Endelig var målet i sikte. Jeg hadde holdt et godt tempo, og det burde ikke ta for lang tid opp til Osterfelderkopf der turen til Alpspitze starter for alvor.

Når fjellet nå var i syne, steg motivasjonen min ytterligere. Jeg rasjonerte ut en halv proteinbar og tvang i meg noen nøtter.

Endelig skulle jeg gå på sti og ikke bare i slalombakker.

Men jeg var allerede mye slitnere enn jeg hadde trodd jeg skulle være. Bakkene var fremdeles bratte, kanskje ikke like bratte som tidligere.

De var seigere, lengre, tyngre. Jeg slet meg opp en leirete sti som virket å vare i en evighet mens jeg følte meg som Truls på vei mot Aconcagua.

Heldigvis ble utsikten bare bedre og bedre. Jeg tok oftere pauser, korte drikkepauser og pustepauser, og jeg nøt omgivelsene.

Så langt hadde jeg bare møtt ett eneste menneske, og jeg hadde fjellene for meg selv!

stien opp til alpspitze fra kreuzeck

Høydemeterne gikk unna, og når jeg kom over en liten fortopp til Osterfelderkopf åpenbarte det seg en fantastisk utsikt ned mot Höllental, Zugspitze og opp mot delmålet som nå var så nært.

mot höllental og fjellene rundt

Den siste kilometeren gikk sakte med slitne bein. Jeg lovet meg en god pause på Osterfelderkopf, skulle unne meg en hel proteinbar.

Jeg hadde fremdeles ikke pakket for å være ute i så mange timer, så jeg måtte rasjonere ut den lille maten jeg hadde med meg. Men nå trengte kroppen næring.

Når jeg endelig kom frem til gondolbanen på Osterfelderkopf hadde det gått to og en halv time siden jeg begynte å gå fra dalen som lå 1400 meter nedenfor.

Selv om gondolbanen og restauranten var stengt, fikk jeg lov til å fylle vann på toalettet. Det var full aktivitet her oppe med klargjøring til vintersesongen.

Jeg satte meg ned i sola, dunjakka var på for å skjerme mot vinden. Nå smakte det utrolig godt med en pause, og jeg gledet meg til fortsettelsen.

En eldre mann kom gående og hilste på tysk. Jeg hilste tilbake, men klarte ikke å henge med når han snakket på tysk. Han kunne ikke engelsk, men jeg forsto at han lurte på om jeg skulle på Alpspitze.

Med et smil viste jeg at – ja selvfølgelig skal jeg det! Han fikk forklart at det ble mørkt allerede klokken 5, og jeg sa at det ikke var noe å bekymre seg for.

Men innerst inne ble jeg stresset. Veldig stresset. Hvor lang tid kom dette til å ta?

Det jeg hadde lest på nett var at turen opp og ned Alpspitze fra Osterfelderkopf skulle ta mellom 4 og 5 timer, og jeg måtte regne med minst 2 timer ned til dalen igjen. Nå var klokken halv 12.

 

Jeg måtte løpe opp til Alpspitze!

 

Pausen var over før jeg visste ordet av det, og jeg var allerede langt avgårde på stien mot Alpspitze.

Endelig relativt flatt terreng. Jeg slet i hver minste oppoverbakke nå, pusten hang ikke med, bena hadde ikke krefter.

stien mot nordwandsteig og alpspitze

Jeg skulle ta via ferrata rundt nordvestsiden og gå ned på østsiden av fjellet. Den letteste veien til toppen.

Men jeg fant ikke stien!

Når jeg kom til en tunnel som var gravd ut i fjellsiden fant jeg et skilt som sto halvveis oppreist. Og pekte mot via ferrata i den retningen jeg hadde kommet fra.

Jeg kjente at jeg ikke orket å gå tilbake og lete etter en via ferrata jeg ikke visste hvor var. Så jeg bestemte meg for å fortsette langs stien jeg gikk på, Nordwandsteig.

Opp skulle jeg jo komme uansett.

Men lite visste jeg at jeg hadde valgt den aller tyngste veien til toppen!

Stien var spektakulær og jeg nøt utsikten. Langs fjellsiden går det en smal sti, noen ganger støttet av vaier, stålpæler og stiger.

bratt sti opp nordwandsteig

Det gikk fort å komme seg langs fjellsiden, og det var godt for bena å ikke bare tråkke oppover.

Den stadig skiftende utsikten gledet meg, og når jeg ved hjelp av vaiere og stiger kom meg stadig lengre opp i høyden kjente jeg at jo, dette er mulig. Jeg er snart oppe.

stige på vei opp alpspitze nordwandsteig

Så feil kunne jeg ta.

Etter et par bratte opptak med stiger kom jeg rundt hjørnet på østsiden av fjellet, og ble møtt av verdens lengste motbakke.

Bakken var dekket med løse småsteiner. Det var som å gå i tung snø.

Og det var så enormt, så langt, så stort, at jeg ikke kunne se for meg hvilke avstander jeg skulle legge bak meg på veien opp.

Heldigvis.

På veien ble jeg distrahert av en fjellgeit. Og mens jeg sakte slet meg opp den bratte, løse steinrøysa, kom en annen fjellvandrer løpende nedover, smilende.

Jeg kunne fremdeles ikke se toppen, men energien hans gledet meg. Det kunne ikke være alt for langt unna. Og langt der oppe gikk stien over i fast fjell. Det kom til å bli mye bedre.

løs stein og tung sti på vei opp nordwandsteig

Nå måtte jeg stoppe stadig oftere for å trekke pusten. La bena hvile noen sekunder før jeg trampet videre.

Når jeg endelig kom opp til fast grunn kom ikke frelsen som jeg hadde håpet på. Terrenget ble enda brattere, og det ble desto tyngre å løfte beina.

Bruken av armer og den nye luften under beina ble en kjærkommen distraksjon fra blodslitet jeg utsatte kroppen min for.

må klatre litt opp til Alpspitze

Vinden suste rundt ørene, hanskene måtte på.

Jeg må ha tatt unna mange høydemeter nå, det var merkbart kaldere.

Også kunne jeg endelig skimte toppen. Var det virkelig så nære?

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, nå var jeg her endelig. Like under toppen!

Jeg kom til å klare det!

Den lille energien jeg fikk fra å se toppen forsvant etter ti minutter med enda tyngre klyving. Det virket ikke som om jeg kom noe nærmere.

Til slutt måtte jeg bare bite sammen tenna og telle til ti steg av gangen. Jeg var helt utslitt.

Etter ti steg tok jeg en kort pause, løftet blikket nok til å se hvor stien gikk videre, men ikke nok til å se toppen. Så tok jeg ti nye steg.

Evigheter kom og forsvant i min kamp mot å nå toppen.

Utsikten var uendelig vakker, men jeg klarte ikke tillate meg å nyte den.

nesten på toppen av alpspitze

Alt handlet om å komme opp for å komme ned igjen.

Jeg mistet tellingen, jeg hadde nok tatt ti skritt nærmere hundre ganger før jeg endelig var oppe.

Selv da klarte jeg ikke å glede meg over å ha nådd toppen. Jeg var for sliten, for sulten.

Utsikten var helt utrolig, men med skyene kom også mørket og solnedgangen. Jeg kastet i meg en proteinbar til og unnet meg mengder med vann fra camelbacken.

sliten på toppen av tysklands høyeste fjell

Det hadde tatt fem timer å komme seg opp til toppen av Alpspitze fra dalbunnen to tusen meter nedenfor.

På de fem timene hadde jeg hatt alt for lite næring, gått alt for fort, og kjempet litt for hard.

Nå var det bare å begynne å løpe nedover.

Dette hadde jeg gledet meg til, og det gikk vanvittig fort å komme ned fra fjellet.

Som et lite barn skled jeg nedover de løse steinene, ropte en hilsen til fjellgeita og rusjet ned på glatte sva.

Før jeg visste ordet av det var jeg nede ved Osterfelderkopf, og jeg kunne konstantere at jeg skulle rekke helt ned til solnedgang.

Det gikk fremdeles fort nedover, men hvert eneste steg fortalte meg hvor sliten kroppen min var.

Jeg valgte en litt annen vei tilbake og gikk inn i verdens vakreste solnedgang.

I det magiske lyset fra himmelen, med bare meg selv og naturen lurte jeg på hvorfor jeg utsetter meg selv for fjellturer som dette.

Og svaret mitt lå like foran øynene på meg.

Det handler ikke om selve toppen, det handler om turen. Om opplevelsene, mestringen, naturen. Utsikten, fuglesangen, fjella.

Det handler om å finne sjelefred gjennom å gjøre noe som utfordrer meg og samtidig gir meg mer enn jeg klarer å forvente meg.

Når jeg satte meg ned og så solen gå ned over de bayerske alper, himmelen eksplodere i rosa og oransje, da forsto jeg det:

Det er nettopp denne følelsen som er grunnen til at jeg går på fjelltur.

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This