<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Topptur til Snøfjell i Innerdalen

22 jul, 20170 kommentarer

Aiko var på vei opp Innerdalstårnet, og Isabella og Saga ønsket seg en kort tur til «Sagafjellet» denne dagen. Det var altså på tide med en egen tur opp en av de mer ukjente toppene i Innerdalen!

På Renndølssetra hadde jeg ofte bladd og drømt meg bort i den gamle klatreføreren som står og støver ned i bokhylla. Denne gangen kom jeg over beskrivelsen av et fjell som het Snøfjell, og som hadde en rekke klatreruter.

Men sannelig var det ikke beskrevet en enkel rute opp til toppen også!

Definert som 2-erklatring er denne turen på samme nivå som Innerdalstårnet, men siden toppen både mangler sti og er skjult bak Merrakammen fra nede i dalen, er den et litt mer utfordrende mål for de aller fleste.

Det er klart det jeg måtte ta en topptur til Snøfjell!!

Veien opp fra Renndølsetra går på god og merket sti opp mot Bjøråskaret, og her er det lett å finne veien.

Det er bratt og jeg kom fort opp i høyden, og langs stien kom jeg til stadig nye utsiktspunkter som ga meg en storslagen vista over Innerdalen, Tårnfjella, Skarfjellet og Flatvaddalen som også er kjent som Giklingdalen på folkemunne.

Over Merrakammen og opp mot Bjøråskaret ble det fort våtere i terrenget, og enda litt lengre opp kom forklaringen. Her lå store snøfelt og klamret seg fast i solsiden.

Den eneste veien opp var over et bratt stykke snø, nesten utenkelig langt ute i juli knappe 1000 meter over havet, men det må jo være en grunn til at fjellet jeg skulle bestige er kalt Snøfjell!

Her oppe kunne jeg for første gang se fjellet, og i sitt skue så det mildt sagt fryktinngytende ut! Snøfjell sto som en lang og stupbratt kam med flere meter med snø hengende over toppen, svakt hellende inn over Bjøråskaret, og mante til respekt og andakt fra sine beskuere.

Ikke nok med at jeg begynte å frykte fjellet i all sin majestetiske prakt, jeg så også nå med gru på veien som var lagt frem foran meg. Fra en liten forblåst fortopp skulle jeg bevege meg langs en stubratt fjellside flekket med snøfelt og løs jord.

Herifra skulle det i følge føreren fra 2001 være varder og enkel klyving opp til toppen. Nå var tvilen seget langt inn under huden min, og jeg visste ikke om noen hadde satt sin fot på denne toppen de siste 16 årene. Dette var ikke bra.

Jeg gikk ganske mange runder med meg selv før jeg mannet meg opp til å fortsette. Jeg kunne i alle fall se hvor langt jeg kom!

Det ble en nervepirrende ferd mot innsteget til klyvingen, men som mang en fjellvandrer har erfart før meg så er fjell mye mer fryktinngytende på avstand.

Så fort jeg kom nærmere ble veien bredere, terrenget enklere og fremdriften bedre enn planlagt. Selv bratte snøfelt med stor eksponeringsgrad slo meg som en enkel tur langs stien.

Likevel må jeg innrømme at jeg felte en gledeståre da jeg kom til den første varden og fikk bekreftelsen jeg hadde ventet på – jeg var på riktig vei – og det hadde vært mennesker her før!!

Klyvingen var eksponert, men enkel og morsom grad 2 klatring. Vel oppe var det snø så langt øyet kunne se, og uten varder eller spor å forholde meg til orienterte meg langs kanten av kammen så langt det var mulig.

Jeg husket å ha sett snøen helle over kammen her, så jeg holdt meg et godt stykke unna for å være trygg.

Etter et lite kvarter så jeg en enorm varde, og kunne gledelig småløpe mot toppen. Jeg hadde vært ekstremt fokusert det siste stykket, men nå når jeg kom til toppvarden kunne jeg endelig slappe av. Det var strålende sol, vindstille og utrolig behagelig på toppen.

1579 meter over havet rager Snøfjellet høyere enn de fleste toppene i Innerdalen, og jeg fikk en bedre utsikt herifra enn jeg kunne forestille meg! Med 360 graders panorama kunne jeg se hele Trollheimen og langt inn i Dovre!

Jeg gråt av glede, av den fantastiske naturen jeg fikk oppleve bare fordi jeg leste i en gammel klatrefører og gikk videre der jeg var klar for å snu.

Og da jeg åpnet vardeboka så jeg at jeg var i et eksklusivt selskap – her hadde bare 6 andre vært tidligere i år!

Da er det ekstra morsomt å se over toppen på Innerdalstårnet med en utsikt som er uendelig mye bedre og kunne gå opp og ned uten å møte et eneste menneske!

Snøfjellet er kanskje ikke turen for den jevne turgåer, men de 1200 høydemeterne og ca 4 kilometerne opp fra Innerdalen går unna på bare 2,5 time en vei, og er et utrolig flott alternativ for deg som vil oppleve et nytt eventyr i Norges vakreste fjelldal uten alt for mange andre mennesker! 

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar her så vi kan bli bedre kjent med deg!

hits

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This