<link rel="stylesheet" id="bibblio-rcm-css-css" href="//cdn.bibblio.org/rcm/4.6/bib-related-content.css" type="text/css" media="all">

Via Lara på Hægefjell – en rå klatreopplevelse!

13 jun, 20160 kommentarer

Nå kjente vi oss klare for å teste våre kunnskaper på et skikkelig, skikkelig høyt fjell! Turen skulle gå til Hægefjell i Nissedal, og målet var å klatre legendariske Via Lara:

Via Lara er kjent som «jomfruruta» for de som driver med tradisjonell klatring, og er et must for alle som ønsker seg en lang, fin rute i fjellet.

Totalt er byr Via Lara på nesten 400 meter med klatring som ikke er stort vanskeligere enn norsk grad 3+ (selv om føreren sier 4+!).

For oss var dette seriøs trening før vi skulle reise til Lofoten!

I Stavanger hadde vi brukt flere ettermiddager på å klatre naturlig på forskjellige lette og vanskelige ruter på en taulengde.

Og når vi endelig skulle teste vår første klatrerute på tre taulengder, klarte vi å rote oss bort på ruta, få brannblemmer av taudraget, og sitte fast i en granskog på vei ned til bilen i mørket.

 

Via Lara kom til å bli veldig spennende!

 

Fra Stavanger kjørte vi inn til campen ved Hægefjell, og sola lyste opp den mektige granittkolossen selv sent på kvelden. Hægefjell var ufattelig mye større enn vi hadde turt å forestille oss!

Alle de beste teltplassene var allerede tatt, men vi fant oss en fin plass inne i skogen bak utedoen der vi fikk lirket inn teltet. Vi leste gjennom klatreføreren for Via Lara en siste gang i teltet før vi sovnet.

Natten var preget av mareritt om lange fall, men da vi våknet til solen klokka 7 neste morgen, var vi mer enn klare for dyst!

Vi spiste en solid frokost ved vannet, og pakket sammen sekkene våre. Sola varmet godt på solhungrige stavangerkropper, og vi utsatte avreisen litt lengre enn nødvendig.

Klokka 9 begynte vi å gå mot innsteget til Via Lara.

klatrer ser mot hægefjell og via lara

Men ikke hadde vi trodd at det var så langt!

Vi svettet gjennom den tette skogen, hoppet over gjørmepytter og skled ned svaberg.

Det var fremdeles litt usikkert for oss, men det virket som om Via Lara begynte på samme sted som klatreruta Reven.

Vi kunne i alle fall ikke gå lengre, så vi tok på oss klatreutstyret og gjorde klart tauet.

Etter en halvtime med leting gjennom tett skog skulle klatringen endelig begynne!

start på via lara ved reven

Jeg ledet opp et naturlig riss mot høyre, og fant en fin standplass etter knappe 30-40 meter. Vi hadde tatt med oss et heltau på 60 meter, og satset på at dette var nok for en så direkte og lett linje som Via Lara skal være.

Isabella kom kjapt etter, og når vi møttes på standplass kunne vi snu oss rundt og se oppover.

Her åpenbarte hele den fantastiske linja seg for oss. Et langt, rent riss oppover et enormt stort svaberg i den gråeste granitt.

Sykt gira!

fra innsteget til første standplass

Det var uvant å klatre på denne måten, men vi kom fort inn i det. Standplassene var hele tiden gode, med små hyller vi kunne sitte eller stå på.

Ruta er utrolig velsikret, og vi fikk prøvd ut alle kilene og kamkilene våre. Vi fant fort ut at vi hadde tatt med mer enn nok utstyr!

I begynnelsen satte vi sikringer hver andre meter, men klatringen var så enkel at vi etter en stund gikk flere titalls meter før vi tok oss bryet med å sette noe nytt.

Ved hver standplass satte vi oss ned og nøt utsikten som bare ble bedre og bedre.

Nå levde vi !

enkel svaklatring på via lara

Vi kjente oss levende, full av pågangsmot og energi. Den enkle klatringen kombinert med hvor raskt vi kom opp i høyden var akkurat det vi trengte.

Utsikten ned mot dalen og fjella rundt var til å dø av. Her satt vi, helt alene, flere hundre meter over bakken. Og vi lo av glede!

gode standplasser på via lara

Klatringen fortsatte uten bekymring, og vi hadde forlengst glemt å holde oversikt over antall standplasser.

Jeg ledet opp, og plutselig kom jeg over et lite overheng, ute av syne for Isabella som sto nedenfor.

Foran meg var det et stort, blankskurt sva helt uten sikringsmuligheter. Nedenfor hang tauet mitt og dinglet over kanten.

Jeg ble helt lamslått.

Det som skjedde etterpå er jeg glad ingen andre fikk se denne dagen.

Den eneste veien ned var opp, og frykten min for å falle fikk meg til å begynne å krabbe på alle fire, med rompa høyt i været.

Jeg ålte meg sakte og stønnende oppover svaet med rumpa i været, fingrene lette rundt etter noe å holde i.

Etter noen meter med total nedverdigelse kom jeg endelig til et slags riss jeg kunne holde i, og jeg var like plutselig tom for tau.

Jeg fikk lirket til en slags standplass, også kom Isabella raskt opp etter meg.

Uten bekymring gikk hun oppreist oppover det samme svaet jeg hadde sett på som mitt livs største klatreutfordring.

vanskeligste pitch på via lara

Svaet bedrar!

Nå var det bare en kort taulengde igjen til et større overheng mot toppen. Denne gikk forbi et herlig, hult flak med morsom klatring, også var vi plutselig oppe på en stor hylle!

Det var usikkert hvor vi skulle gå videre, men hylla gikk bortover mot venstre til noe som så ut som en god mulighet til å komme videre opp.

Her kunne vi ta av tauet og vandre forsiktig bortover hylla, før vi kløv opp et litt småskummelt parti.

endelig oppe på via lara

Over oss sto Hægefjell, og mellom oss var enda hundre meter med sva.

Heldigvis et mye snillere sva enn vi hadde klatret på, og nå kunne vi (litt forsiktig), gå relativt oppreist det siste stykket til toppen.

Det var likevel passe skummelt å se bakover og tenke på hva som hadde hendt om vi skulle gli på svaet. Nedenfor var det ingenting annet enn et 400 meter langt stup!

siste del opp til hægefjell uten tau

Vel oppe på Hægefjell kunne vi endelig belønne oss med at vi hadde gjennomført vår første ordentlige klatretur på flere taulengder.

Vi hadde klart det!

Turen ned gikk rundt hele fjellet langs den vanlige stien opp, og det var først nå vi kjente at vi var skikkelig slitne. Vi hadde brukt 6 timer opp, og vi hadde fremdeles langt igjen før vi var nede i teltet.

Vi rotet oss litt bort, men fant heldigvis veien igjen. Passerte et par harer og et ekorn i den tykke skogen langs fjellsiden, og avsluttet med et bad i elven nede i dalen.

Etter 9 timer på tur var vi endelig tilbake til camp igjen…

Bare for å bli overfalt av knott!!

Himmelen var svart rundt oss, og det var helt umulig å komme seg unna.

De legendariske knottene ved Hægefjell hadde kommet for å hilse på oss.

Vi kunne glemme å spise middag, og vi bestemte oss for å bare pakke sammen sakene våre og stikke.

Og like plutselig som vi kom til Hægefjell, var vi på vei lang, langt bort, med kurs mot Rjukan og Gaustatoppen.

Takk for denne gang Via Lara – vi sees igjen Hægefjell!

 

Vi i Turfamilien skriver om våre turer høyt og lavt med og uten barn i Norge og utlandet. Vi vil at alle skal komme seg ut på tur, uansett om du har små, store eller ingen barn. For å bli bedre kjent med oss kan du lese mer på denne siden. Legg også gjerne igjen en kommentar til oss, så vi kan bli bedre kjent med deg!

Les mer:

Pin It on Pinterest

Share This